Et godt land? Norge er et godt land å bo i, sa statsministeren i sin nyttårstale. Ganske mange ganger sa han det. Påfallende mange, kunne man kanskje ha sagt. Det låt littegrann som om han prøvde å selge meg en støvsuger. Og når jeg tenker gjennom det, kan jeg huske å ha hørt denne frasen, at Norge er et så fortreffelig land å bo i, helt siden barndommen. Da jeg var liten, bare for å ha sagt det, hadde vi en TV-kanal i svart/hvitt, det var behovsprøvd om folk skulle få telefon og de voksne prøvde å slå i oss at kålrot var minst like godt som appelsiner. Landet var godt å bo i for det. Jeg begynner å lure på om jeg ikke er i ferd med å avsløre en diger løgn. Ihvertfall tenkte jeg det i går morges, da jeg våknet, så ut gjennom vinduet og tenkte at klokka umulig kunne være mer enn seks. Den var halv ti. Et godt land, etter mine ringe kriterier, er et land der det er dagslys. Det er noe djevelsk forstemmende i å måtte ty til elektrisk lys for å få lest morgenavisen, slik man må i hele desember og januar. Jeg har latt meg fortelle at til gjengjeld har vi et fremragende skiterreng, men for meg er det ikke noen praktisk løsning å stikke ut i lysløypa for å få lest avisen. Jeg vil ha dagslys — kan Bondevik skaffe oss det? Eller er vi nødt til å vente til april som vanlig? Når vi snakker om Norge som et “godt land å bo i” mener vi bestemt ikke klimaet. Selv da jeg var liten var altså landet kjempefint å bo i, og alle somrene jeg kan huske fra barndommen regnet bare bort. Hva mener vi da? Vi snakker om ganske abstrakte ting, som trygghet, likeverd, samhold og rettferdighet, skikkelige nyttårstale-ord alt sammen. Vi snakker om å slippe krig, sult og elendighet. Og det er klart, at dersom det i tillegg til manglende dagslys hadde vært krig, hadde man jo hatt enda mindre lyst til å stå opp. Nå tror vel jeg at selv krig er avhengig av at mennesker føler seg en smule inspirert. Da jeg var i Beirut for noen år siden var det en kar som fortalte at under borgerkrigen der nede avblåste man alle kamphandlinger når været var for dårlig. Det er kanskje derfor vi slipper. Jeg tror ikke det er noen grunn til å bli innbilsk at tyskerne erobret oss en gang for snart seksti år siden. De gjorde tross alt mye annet uoverveid i førtiåra. Nå fins det mange land selv jeg kunne tenke meg å erobre som har sluppet både krig, sult og elendighet de siste femti åra, i hvert fall relativt sett. Og det henger sammen med at vår del av verden med stort hell har eksportert elendigheten sin og konfliktene sine til andre verdensdeler. Det er ikke så mye å være stolt over, synes jeg. Og dessuten noe det er ganske frekt av Norges statsminister å ta æren for. Så vi blir sittende igjen med nyttårstale-ordene. Trygghet. Likeverd. Samhold. Rettferdighet. For å begynne med det siste, tør jeg ikke helt å uttale meg om hvor rettferdig det norske samfunnet er før i slutten av måneden, da jeg skal i gang med selvangivelsen for 1997. La meg bare si at jeg frykter det verste. Jeg frykter å ligge våken om nettene og kaldsvette av bare godhet og rettferdighet. Akkurat som året før, og året før der igjen. Når man aldri er syk, ikke har barn, ikke har sluttet å røyke og ikke arbeider i det offentlige er Norge ikke noe særlig godt land å bo i. Det er faktisk bare så vidt man har råd. Samholdet er det så som så med, i hvert fall dersom jeg skal dømme av alle kulturdebattene jeg har vært involvert i det siste året. Det vanker ikke akkurat klaps på skulderen. Men så mye har jeg forstått at samhold på norsk forutsetter at vi alle er enige, for eksempel om at “Mot i brøstet” er en innmari morsom TV-serie, eller at norsk kriminallitteratur er i verdensklasse. Samhold er kunsten å finne mening i at en mann løper uhorvelig fort på langrennski, så lenge han er norsk. Dette synes jeg er ubegripelig vanskelig — er det derfor jeg har blitt en tviler? Likeverdet er lovfestet hos oss, nøyaktig som i hvert eneste annet land i verden. Det er også omtrent like mye verdt. Når Ali skifter navn til Ola for å bli innkalt til jobbintervju, og likevel ikke får jobben, må det skyldes alt dette likeverdet. Alle dyr er like, men noen er likere enn andre, som det heter hos Orwell. Så også her: Du skal helst være hvit mann med mediejobb på Østlandet for å telle. Men trygghet har vi, det er nå sikkert og visst. La gå at det har blitt livsfarlig å ferdes i sentrale bystrøk fredag og lørdag natt, og at jeg var nødt til å installere alarm i leiligheten min fordi samfunnet ikke har hjerte til å ta seg av de sprøytenarkomane, trygge er vi nå likevel. Så trygge er vi at jeg ikke kan risikere pengene mine på poker eller hanekamp eller noe annet som er gøy, men isteden må fylle ut en slipp og betale inn penger til staten dersom jeg ønsker meg litt spenning og utrygghet i hverdagen. Trenger du enda mer spenning, kan du jo bare prøve å tenne deg en sigarett når du er på restaurant. For å oppsummere: om det ikke er noen diger løgn, så er det i hvert fall en bløff, dette at vi lever i et så fortreffelig godt land. Maksimalt er det å regne som middels. Men jeg forstår av helgas begivenheter at det fins de som mener noe annet. Det er de som mener landet vårt er så fabelaktig å bo i at det må være forbeholdt en spesiell rase. De mener vi trenger et nytt og bedre samfunnssystem som kan ivareta dette. Slik går det med folk når de ikke får nok dagslys.