Et  godt land?

 

Norge er et godt land Œ bo i, sa statsministeren i sin nyttŒrstale. Ganske mange ganger sa han det. PŒfallende mange, kunne man kanskje ha sagt. Det lŒt littegrann som om han pr¿vde Œ selge meg en st¿vsuger.

            Og nŒr jeg tenker gjennom det, kan jeg huske Œ ha h¿rt denne frasen, at Norge er et sŒ fortreffelig land Œ bo i, helt siden barndommen. Da jeg var liten, bare for Œ ha sagt det, hadde vi en TV-kanal i svart/hvitt, det var behovspr¿vd om folk skulle fŒ telefon og de voksne pr¿vde Œ slŒ i oss at kŒlrot var minst like godt som appelsiner. Landet var godt Œ bo i for det.

            Jeg begynner Œ lure pŒ om jeg ikke er i ferd med Œ avsl¿re en diger l¿gn. Ihvertfall tenkte jeg det i gŒr morges, da jeg vŒknet, sŒ ut gjennom vinduet og tenkte at klokka umulig kunne v¾re mer enn seks. Den var halv ti. Et godt land, etter mine ringe kriterier, er et land der det er dagslys. Det er noe djevelsk forstemmende i Œ mŒtte ty til elektrisk lys for Œ fŒ lest morgenavisen, slik man mŒ i hele desember og januar. Jeg har latt meg fortelle at til gjengjeld har vi et fremragende skiterreng, men for meg er det ikke noen praktisk l¿sning Œ stikke ut i lysl¿ypa for Œ fŒ lest avisen. Jeg vil ha dagslys Ñ kan Bondevik skaffe oss det? Eller er vi n¿dt til Œ vente til april som vanlig?

            NŒr vi snakker om Norge som et Ògodt land Œ bo iÓ mener vi bestemt ikke klimaet. Selv da jeg var liten var altsŒ landet kjempefint Œ bo i, og alle somrene jeg kan huske fra barndommen regnet bare bort. Hva mener vi da? Vi snakker om ganske abstrakte ting, som trygghet, likeverd, samhold og rettferdighet, skikkelige nyttŒrstale-ord alt sammen. Vi snakker om Œ slippe krig, sult og elendighet.

            Og det er klart, at dersom det i tillegg til manglende dagslys hadde v¾rt krig, hadde man jo hatt enda mindre lyst til Œ stŒ opp. NŒ tror vel jeg at selv krig er avhengig av at mennesker f¿ler seg en smule inspirert. Da jeg var i Beirut for noen Œr siden var det en kar som fortalte at under borgerkrigen der nede avblŒste man alle kamphandlinger nŒr v¾ret var for dŒrlig. Det er kanskje derfor vi slipper. Jeg tror ikke det er noen grunn til Œ bli innbilsk at tyskerne erobret oss en gang for snart seksti Œr siden. De gjorde tross alt mye annet uoverveid i f¿rtiŒra.

            NŒ fins det mange land selv jeg kunne tenke meg Œ erobre som har sluppet bŒde krig, sult og elendighet de siste femti Œra, i hvert fall relativt sett. Og det henger sammen med at vŒr del av verden med stort hell har eksportert elendigheten sin og konfliktene sine til andre verdensdeler. Det er ikke sŒ mye Œ v¾re stolt over, synes jeg. Og dessuten noe det er ganske frekt av Norges statsminister Œ ta ¾ren for.

            SŒ vi blir sittende igjen med nyttŒrstale-ordene. Trygghet. Likeverd. Samhold. Rettferdighet. For Œ begynne med det siste, t¿r jeg ikke helt Œ uttale meg om hvor rettferdig det norske samfunnet er f¿r i slutten av mŒneden, da jeg skal i gang med selvangivelsen for 1997. La meg bare si at jeg frykter det verste. Jeg frykter Œ ligge vŒken om nettene og kaldsvette av bare godhet og rettferdighet. Akkurat som Œret f¿r, og Œret f¿r der igjen. NŒr man aldri er syk, ikke har barn, ikke har sluttet Œ r¿yke og ikke arbeider i det offentlige er Norge ikke noe s¾rlig godt land Œ bo i. Det er faktisk bare sŒ vidt man har rŒd.

            Samholdet er det sŒ som sŒ med, i hvert fall dersom jeg skal d¿mme av alle kulturdebattene jeg har v¾rt involvert i det siste Œret. Det vanker ikke akkurat klaps pŒ skulderen. Men sŒ mye har jeg forstŒtt at samhold pŒ norsk forutsetter at vi alle er enige, for eksempel om at ÒMot i br¿stetÓ er en innmari morsom TV-serie, eller at norsk kriminallitteratur er i verdensklasse. Samhold er kunsten Œ finne mening i at en mann l¿per uhorvelig fort pŒ langrennski, sŒ lenge han er norsk. Dette synes jeg er ubegripelig vanskelig Ñ er det derfor jeg har blitt en tviler?

            Likeverdet er lovfestet hos oss, n¿yaktig som i hvert eneste annet land i verden. Det er ogsŒ omtrent like mye verdt. NŒr Ali skifter navn til Ola for Œ bli innkalt til jobbintervju, og likevel ikke fŒr jobben, mŒ det skyldes alt dette likeverdet. Alle dyr er like, men noen er likere enn andre, som det heter hos Orwell.

SŒ ogsŒ her: Du skal helst v¾re hvit mann med mediejobb pŒ ¯stlandet for Œ telle.

            Men trygghet har vi, det er nŒ sikkert og visst. La gŒ at det har blitt livsfarlig Œ ferdes i sentrale bystr¿k fredag og l¿rdag natt, og at jeg var n¿dt til Œ installere alarm i leiligheten min fordi samfunnet ikke har hjerte til Œ ta seg av de spr¿ytenarkomane, trygge er vi nŒ likevel. SŒ trygge er vi at jeg ikke kan risikere pengene mine pŒ poker eller hanekamp eller noe annet som er g¿y, men isteden mŒ fylle ut en slipp og betale inn penger til staten dersom jeg ¿nsker meg litt spenning og utrygghet i hverdagen. Trenger du enda mer spenning, kan du jo bare pr¿ve Œ tenne deg en sigarett nŒr du er pŒ restaurant.

            For Œ oppsummere: om det ikke er noen diger l¿gn, sŒ er det i hvert fall en bl¿ff, dette at vi lever i et sŒ fortreffelig godt land. Maksimalt er det Œ regne som middels. Men jeg forstŒr av helgas begivenheter at det fins de som mener noe annet. Det er de som mener landet vŒrt er sŒ fabelaktig Œ bo i at det mŒ v¾re forbeholdt en spesiell rase. De mener vi trenger et nytt og bedre samfunnssystem som kan ivareta dette. Slik gŒr det med folk nŒr de ikke fŒr nok dagslys.