Smaken alle elsker Det begynte her om dagen, da noen fortalte meg at jeg var altfor lite folkelig. For lite folkelig for HVA? ville jeg vite, men det var uklart, jeg var bare lite folkelig og that´s it. Jeg tok meg litt nær av det. Så ble jeg konstruktiv og tenkte at det vel måtte gå an å gjøre noe med denne manglende folkeligheten. Jeg gikk ut og kjøpte sju Pizza Grandiosa, én for hver ukedag. Pizza Grandiosa er det folkeligste som fins, nesten mer enn fotball. Det er Norges mest solgte næringsmiddel, eller nytelsesmiddel, avhengig av hvem som snakker. Man blir det man spiser, altså folkelig. Hvilket skulle bevises. Det krever sin mann å gå ublu opp til kassa på RIMI med sju Pizza Grandiosa. Det er som å ha handlekurven full av Se&Hør og Cocktail og bamse-mums og marshmallows, eller som å spørre etter bananlikør på polet. Man er redd for at noen skal kjenne deg igjen. Og lenger bak i køen sto ganske riktig en meget seriøs forfatter, så seriøs at verken du eller jeg har lest ham, som vi lar få være anonym her. Han hilste. Jeg hilste tilbake. Men jeg tror ikke han så stabelen med grandiosaer jeg forsøkte å dekke gjennom å la overkroppen liksom hvile over samlebåndet. Kassadamen leet ikke et øyelokk. Sju grandiosaer er kanskje ikke engang rekord der i kassa på RIMI. Jeg lusket hjem med byttet. Leste bruksanvisningen og fant ut at varmluftsovn ikke var å anbefale. Vel, det er det jeg har. Varme er varme, tenkte jeg, og gledet meg til den første av sju skikkelig folkelige middager. Mitt første forsøk på å tilberede Pizza Grandiosa må betegnes som en flopp. Jeg trodde at plastomslaget rundt selve pizzaen var en slags stekepose som skulle holde innholdet saftig. Det var den ikke. Det bredte seg en ganske dubiøs og såvidt jeg kan forstå ikke spesielt folkelig duft på kjøkkenet, og da jeg fikk den ut av ovnen var pizzaen på en måte laminert. Den gikk i bøtta. Andre gang klarte jeg det bedre. Jeg fulgte med i vinduet på komfyren og så at pizzaen tok varmebehandlingen på en noenlunde normal måte. Osten smeltet ikke akkurat, den mer imploderte og ble til et gyllent månelandskap der på pizzaens overflate. Kantene ble ørlite brent, men det kan ha vært varmlufta for alt hva jeg vet. Da jeg prøvde å spise den brant jeg meg fryktelig i munnen. Pizza Grandiosa har den egenskapen at den er glødende varm i det ene øyeblikket og iskald det neste, slik at det bare er et intervall på noen få sekunder da temperaturen er ideell, og da må man glufse i seg hele. Disse egenskapene gjør Pizza Grandiosa til det ideelle taktekkermaterialet i varme land. Smaksmessig var Pizza Grandiosa en skuffelse. Slagordet på boksen er “Smaken alle elsker”, men jeg synes det hadde vært mer passende å bruke “Smaken ingen hater”, ettersom den knapt har noen smak i det hele tatt. Begrepet Grandiosa, som betyr storslagen, er også temmelig malplassert. Den er mer nøktern, nesten asketisk, når sannheten skal fram. Det er ikke hvitløk, osten er Jarlsberg og smaker passe uinteressant, den later ikke til å ha vært krydret med noe og fyllet — hele 60 prosent, står det på boksen — inneholder noen ubestemmelige kjøttstrimler som blir oppgitt å skulle være “storfekjøtt”. Dem om det. Midt under dietten traff jeg en kvinne som kom fra Stranda på Sunnmøre, der de lager Grandiosaen. Dette tok jeg som et tegn om å holde ut. Jeg spurte henne om hva slags kveg de brukte. Nei, kjøttet kom i store umerkede bokser, sa hun, og jeg begynte å bli litt redd for å få Kreutzfeld-Jacob. Etter tre strake dager på Pizza Grandiosa begynte jeg å gå lei av smaken alle elsker. Jeg begynte å innbille meg at det var en smak der, og jeg elsket den ikke. Dette tok jeg opp med en kamerat som er mer folkelig enn meg, og han spurte om jeg pleide å legge noe ekstra på pizzaen. “Jeg spiser den naturell,” sa jeg. “Det er det nesten ingen som gjør”, påpekte han. “Hva mener du?” sa jeg, “At Pizza Grandiosa ikke er FERDIG?” Det var det han mente, at man igrunn må betrakte Pizza Grandiosa som en slags råvare. Da jeg spurte om hva man burde tilsette, sa han bare: “Det du liker.” Jeg er en kreativ person. Jeg gikk igang med å eksperimentere, og samme kveld kunne jeg sette meg til bords med en postmoderne Pizza Grandiosa. Den hadde smeltet fransk chevre og var pyntet med pinjenøtter, hakket frisk mynte og importerte meksikanske bringebær. Det tok nesten kål på smaken alle elsker, hvilket jeg da var takknemlig for, men noen stor gastronomisk nyskapning var det ikke. Neste dag gikk jeg til verks med mer tradisjonelle pizza-råvarer. Jeg kjøpte italiensk mozzarella-ost og to pakker norskprodusert pepperoni, presset hvitløk og blandet med tomatpuré og oregano og en ganske real dæsj med orientalsk chilisaus. For å få anbragt dette på grandiosaen måtte jeg la den tine i romstemperatur og skrape av ost, paprika, saus og alt det suspekte storfekjøttet. Nå smakte det ikke så verst, men jeg ble sittende og irritere meg litt over at bunnen var så tørr og hard. Hva om man satte en liten gjærdeig? Men da gikk det opp for meg at hvis jeg forkastet både fyll og bunn kunne ikke resultatet med beste vilje kalles en Pizza Grandiosa lenger, og det var en blindvei. Jeg gikk tilbake til utgangspunktet, Pizza Grandiosa naturell. På polet bare ler de når jeg ber dem anbefale en rødvin til lørdagens Pizza Grandiosa. Min kone sier at det har blitt utrivelig hjemme etter at jeg ble folkelig. Jeg har bestemt meg for å avblåse eksperimentet. Jeg mener stadig at for å elske denne smaken må du hate noe annet. Deg selv, for eksempel.