Heia hemoglobin! Man vet at skisesongen har startet igjen når avisene ikke skriver om annet enn doping. Men for å begynne i riktig ende: Visste dere hvorfor så mange norske kvinner har spesielt kompliserte fødsler? Det er skia som skal ut. Da jeg var barn, ble vi indoktrinert med at det var noe både sunt og rensende i å stikke ut på skitur om vinteren. De fleste barneåra bodde jeg ikke særlig langt fra Nordmarka, og det var faktisk ikke fritt for at vi benyttet oss av tilbudet. Slalåmski hadde jeg aldri, og siden jeg vokste opp i det man må kunne kalle klassekampens æra, fikk jeg vite at alpin skiidrett var noe de andre holdt på med. Siden jeg var, og er, livredd for bratte bakker, var jeg ikke engang spesielt misunnelig. Det var langrenn som gjaldt. Norges nasjonalidrett, langrenn i såkalt klassisk stil. En periode hadde jeg tilogmed et par Eggen-ski, men fabrikken gikk konk og Eggen-skia var jo egentlig noe dritt når det kom til stykket, tross navnet. Nå i mars blir det tretten år siden min siste skitur. Man skal som kjent aldri si aldri, men det jeg skulle fram til er at følelsen sitter i som det skulle vært i går; frisk blodsmak i munnen, lukten av grantrær, denne lette skjelvingen i knærne når det setter utfor en bakke og ikke minst lyden, eller mangelen på lyd — bare den bløte svisjingen av ski på silkeføre eller skrapingen på skare og din egen pust, oppjaget men jevn, et fremmedelement i den tause hvite ødsligheten. Visjonen om kakao og nybakte skillingsboller et sted langt der inne i det hvite. Det var nostalgien. Så husker jeg plutselig hva som var så ubehagelig sist jeg var ute på ski. Det var de ordentlige skiløperne, de som hadde fantomdrakter, rompetaske og frossen snørr under nesa, som skøytet og prustet og frustet og stønnet og gjorde det helt klart at her kommer jeg, og jeg eier løypa og fløtt deg, din gjøk. For de som ikke behersker dette språket, kan jeg opplyse at ordet «løype» har to betydninger på norsk. Som substantiv betegner det skisporet der noen har gått før deg, og brukt som interjeksjon betyr det «Fløtt deg, din gjøk!» Jeg vil ikke uten videre gå med på at ubehaget lå i å innse at jeg aldri kunne bli noen ordentlig skiløper, at jeg kjente et stikk av misunnelse overfor dem som tok seg fram i løypa med mye større hastighet enn jeg selv. Kanskje kan jeg ha fryktet at skillingsbollene ville bli utsolgt, men det er ikke hele forklaringen. Det var noe annet, det var følelsen av at ikke engang her, ikke engang i den hvite, tause uendeligheten, er man fri for disse menneskene og maset deres. Fløtt deg, din gjøk. For her kommer vi som vil noe med dette. Nå hopper vi tretten år fram, og i avisene denne helga har man kunnet lese om den foreløpig største triumfen for norsk skisport denne sesongen. Den handler om at et norsk forslag om ny prosedyre for dopingprøver ble vedtatt av det internasjonale skiforbundet, og denne går ut på at konkurranseløpere ikke skal varsles om blodtesting før et kvarter før prøven blir tatt. Poenget at dersom utøvere får bedre tid, for eksempel en eller halvannen time, kan de jukse, eller rettere sagt dobbeltjukse. Hvis man har ulovlig høyt hemoglobininnhold i blodet, såkalt bloddoping, kan man intravenøst sprøyte inn en liter saltvann som tynner ut blodet. Da vil blodverdiene synke til det normale, dersom noe er normalt når vi snakker om idrettsutøvere, i løpet av femten minutter. Nå går ikke dette lenger, og det er visstnok flott for Norge. Litt mindre flott for de som plutselig ikke kan pumpe i seg en liter saltvann før start, skulle man tro. Personlig gir jeg igrunn blanke i alt det etiske når det gjelder idrett og doping. De må da putte i seg hva de vil, tenker jeg, bare man får denne gudsjammerlige femmila overstått så fort som mulig. Skal jeg liksom være så prippen at jeg for eksempel krever James Joyce diskvalifisert, fordi han skrev «Ulysses» under innflytelse av alkohol? Men det jeg stusser en smule over, er at det å dytte i seg noen ekstra røde blodlegemer er nok til å vinne. Da har vi å gjøre med en særdeles lite spennende idrett. Nå har jeg sett mye kjedelig fotball også, men jeg tror ikke det hadde vært nok å gi Ronaldo noen ekstra røde blodlegemer for at Brasil skulle vinne årets VM-finale. Fotball er liksom mer sofistikert. Hele denne årvisse diskusjonen om hemoglobiner og allergipreparater og hva det nå måtte være som er i skuddet, forteller at langrennsidretten er ekstremt lite sofistikert, og ikke krever stort annet av sine topputøvere enn at de er flinke til å oppta surstoff, og helst har en lang kropp som det er plass til mange sponsorlogoer på. Man lurer på hvorfor det er så vanskelig å rekruttere ungdom til langrennseliten. Det synes jeg man skal fortsette å lure på. Det nytter ihvertfall ikke å lokke med nybakte skillingsboller. Hva gjør nå de for oksygenopptaket? Og jeg stusser over at vår moderne tid igjen har klart å ta noe som opprinnelig var vakkert og gjøre det direkte heslig. For min del kan jeg knapt tenke meg noe styggere enn sponsorlogoer i signalfarger som skjærer gjennom nysnøen. Heia Telenor! Heia hemoglobin! Jeg kan vanskelig tenke meg en lystfølelse som stikker mindre dypt eller varer kortere enn gleden over en norsk langrennstriumf, enten den foregår i løypa eller på legekontoret. Det måtte i så fall være kokain. For min del har det i alle fall blitt til at jeg har overlatt langrennsløypa til de profesjonelle, på lik linje med rensing av silkedresser. Dette er ikke ting det er meningen vi vanlig dødelige skal tukle med.