Kulturbyråkratene I helga fikk jeg sakspapirene til årsmøtet i Forfatterforeningen. De handlet utelukkende om penger. Man skal i det hele tatt være veldig interessert i pengespørsmål dersom man orker å delta i foreningsarbeidet, for ikke å snakke om dersom man skal gjøre seg håp om å livnære seg som kunstner. For noen år siden skrev Hans Fredrik Dahl en artig liten sak om den kalenderen norske jordbrukere får av landbruksorganisasjonene. Der var det mange fler merkedager enn i alminnelige kalendre — det var merket av hvilken dag som var fristen for å søke den ene eller andre støtten, enten det nå var kompensasjon for frostskade på potetavlingen eller hva det måtte være. Det er ikke utenkelig at kunstnere kunne ha bruk for en tilsvarende kalender, kanskje den til og med fins for alt jeg vet. Hvis man først har tatt den beslutning at man heretter primært skal livnære seg av stipendier, legater og fond, får plutselig kalenderen en betydning man ellers liker å tenke seg kunstnerne som fritatt fra. Dersom man er poet, er det slett ikke utenkelig at den samlede tekstmassen på søknadene overstiger den man årlig publiserer. Jeg skal overhodet ikke sitte her og si vulgære ting om å ha sugerør i statskassa, slik som fremskrittspartistene gjør. Jeg opplever for eksempel Vidar Kleppe, som får en fet gasje og masser av særordninger for å sitte på Stortinget og snakke dritt om innvandrerne, som en mye større snylter enn en hvilken som helst billedkunstner eller ubegripelig Ultima-komponist. Kunstnerne koster ikke skattebetalerne mer enn et par kilometer motorvei i året, og de produserer i det minste noe. Hvis de klarer å skvise inn litt tid mellom alle søknadene. I Aftenposten kunne man nylig lese at i Telemark fylke er det fler kulturbyråkrater enn det er kunstnere. Akkurat som Norge har fler folk som arbeider med asylspørsmål enn vi har asylanter. Når man tar i betraktning hvor dårlig kunstnere i gjennomsnitt tjener, vil jeg våge påstanden at kulturbyråkratiet antakelig koster samfunnet mye mer enn det som går direkte i statsstøtte til kunsten. Tar man alle de flotte tomme kulturhusene rundt omkring i landet med i dette regnestykket, og skriver dem på kulturbyråkratenes konto, har jeg i alle fall rett, med god margin. Arkitekter forteller meg at kulturbyråkrater som har gjort seg så umulige overalt at de har blitt satt i trygg forvaring i byggekomiteen, er en spesielt ondartet form for kverulanter som kan erte magesår på en stein, så det er ikke rart bygningene er både dyre og tomme. Nå kjenner jeg kulturbyråkrater som er verdens elskelige mennesker. Jeg skal ikke gå så langt som til å si at noen av mine beste venner er kulturbyråkrater, men de kunne godt ha vært det. Enkelte av dem hadde jeg uten betenkeligheter latt holde sykkelen min mens jeg var inne i butikken. Det eneste jeg ikke har tillit til, er å la dem administrere kulturlivet. Nå har jeg blitt litt spesielt touchy når det gjelder dette med kulturbyråkrater de siste månedene. Jeg har nemlig fått smake deres maktlyst og markeringsbehov. I verdenshistorisk perspektiv må man betegne episoden som en fillesak, en affære om en bok som kanskje ikke skulle kjøpes inn men som så ble kjøpt inn likevel, men det som fikk meg til å stusse var hva som ble sagt. “Vi vet bedre enn forfattere og forlag, bokklubber og litteraturanmeldere,” sa kulturbyråkratene. “Vi er kulturbyråkrater, og vårt ord er lov.” Og det som ryster meg er ikke så mye den rå arrogansen i dette, som mistanken om at det faktisk kan være sant. Det er de, kulturbyråkratene, som er mottakere og publikum. De bestemmer hvorvidt det man gjør skal oppmuntres eller frarådes. Det kan være like kostbart å støte den gode kulturbyråkratiske smak som det å sjokkere borgerskapet, den gang vi fortsatt hadde et borgerskap som lot seg sjokkere av noe som helst. Når man sjokkerte borgerskapet ble det i det minste en slags oppmerksomhet rundt det. Det kunne rent av være lønnsomt. Støter man den gode kulturbyråkratiske smak, blir det bare stille som i graven. Penga uteblir, og det er det. Det hender jeg ønsker meg tilbake til tidligere styresett. For eksempel ønsker jeg at Norge hadde vært et enevelde hver gang denne gudsjammerlige opera-debatten kommer opp igjen. Tenk å rusle nedover Rådhuskaia eller Bjørvika og plutselig bare se et hus der. “Det er operaen. De bygde den i natt.” Spørsmålet er om ikke kunstnerne også hadde det like bra eller bedre da de levde på nåde hos føydalherrer og måtte lære seg å manøvrere mellom deres nykker. Dersom lensherren var pukkelrygg, slo man ikke billige vitser om pukkelrygger, hvis man hadde det minste næringsvett. Men hvordan skal man vite om en kulturbyråkrat er pukkelrygg eller ikke? Det sikreste er å lage kunst som garantert ikke kan støte noen. Og når lensherren fant ut at du var inne i en uheldig periode og ikke fikk til stort, kan du være trygg på at det fikk du vite. Da var det på hue og ræva ut. Men slik det er nå, får aldri kunstnerne vite at de har lagt sin kreative periode bak seg. Så lenge de fyller ut skjemaene og ikke tråkker noen på tærne, går alt sin skjeve gang. Og ingen lytter, ingen klapper, ingen buer, ingen kaster tomater, ingen kaster truser eller hotellromnøkler. Å gjøgle for kulturbyråkratene er virkelig å spille for galleriet.