Den nakne sannhet Det begynner å bli tøffere å være kjendis i Norge. Og jeg tenker ikke på Se & Hør-paparazzier i buskene på landstedet, eller på at antallet medier som skal ha deg til å beskrive deg selv med fem ord begynner å nå kritisk masse. Nei, jeg sikter til kravet om nakenhet. De fleste av min generasjon har et TV-minne de setter spesielt høyt — et øyeblikk da fjernsynets glasur sprekker og mediet framstår som skandaløst, umiddelbart og farlig. Mitt spesielle TV-minne er tredve år gammelt og kommer fra Sverige. Jeg bodde i Sverige for tredve år siden. Det var da skuespilleren Per Oscarsson — i Norge best kjent for sin hovedrolle i Henning Carlsens “Sult” — var gjest i institusjonen Hylands Hörna, oppunder jul tror jeg tilogmed at det var. Dette var altså på sekstitallet, med alt det medfører. Oscarsson syntes åpenbart både Lennart Hyland og spørsmålene hans var kjedelige, så han begynte å strippe. Dette må Oscarsson ha planlagt, for han hadde på seg det ene paret underbukser under det andre, en hel haug av dem, men det var like åpenbart at Lennart Hyland ikke var innvidd i denne planen, for selv med datidas dårlige svarthvitt/mottakere kunne man se ham svette, og ikke minst true med å trekke ut ledningen eller tilsvarende, mer og mer desperat etterhvert som skuespilleren skred fram. Jeg kan huske hvordan foreldrene mine hvinte av fryd, og jeg kan huske hvordan nabokona fru Olofsson, som vi satt og så på dette hos, protesterte: “Tar han av sig kalsongerna nu också, så går jag!” Per Oscarsson tok aldri av seg det siste underbukseparet. Men likevel hadde han med dette stuntet klart å drepe fjernsynets troskyldighet, og ikke minst oppnådd å gjøre Lennart Hyland til latter. Man må nesten ha vært oppvokst i Sverige for å forstå hva slags institusjon Lennart Hyland var — omtrent som Erik Bye, Onkel Lauritz, Rolf Riktor og Rolf Kirkvaag rolled into one. Nå, tredve år etter, har vi omsider fått strippende programledere i norsk fjernsyn. Dessverre fikk jeg aldri sett innslaget med Vera Michaelsen fredag, men jeg forsto at publikum hadde fått seg en liten støkk da hun brettet opp og viste overstellet, for anledningen blåmalt slik at man kunne innrømme bluferdigheten noen smakfulle elektroniske blomster med chromakey. Etter at videospilleren kom til landet, har de fleste sett mer rystende ting enn dette, selv på NRK skulle jeg tro. Men det jeg tror de færreste har fått med seg, er hvor tidsriktig nakenhet plutselig er blitt. Vi er nemlig i den situasjon at det i løpet av høsten kommer minst to, og kanskje tre, magasiner på det norske markedet som baserer mye av sin forretningsidé på at kjente norske kvinner skal kaste klærne. Det mest kjente av disse er selvfølgelig Playboy, og de en eller to andre er opprinnelig svenske magasiner. De moderne mannebladene er over oss. Dette vil bli de nakne kjendisenes høst. Grunnen til at jeg er så orientert om dette, er at jeg allerede har vært i forhandlinger med flere av disse utgiverne — ikke om å kaste fillene, for det tror jeg neppe det er noe marked for, men om å skrive artikler. Det skal nemlig stå noe i disse magasinene også. Og en frilanser må ta de jobbene som byr seg. Men en ting har jeg gjort veldig klart på forhånd — det er slett ikke jeg som skal ringe kjendisene og forhandle om kvadratcentimeter med kjønnshår og så videre. Det tror jeg neppe blir noen koselig jobb. Nå er jeg slett ikke sikker på hvilke av våre kjente kvinner som kommer til å se dette som en gyllen mulighet til eksponering. Om noen. Men jeg har blitt overrasket før. Da jeg var barn hadde vi neppe klart å forestille oss verken Lek-Linda eller Porno-Tanja, som de nye kvinneidolene heter. Heller ikke artikler av typen “Siri fra Mysen tenner på pikesex”. Nå har jeg aldri vært på Mysen for med selvsyn å kunne fastslå at Siri vitterlig hører hjemme der, men tanken er unektelig pirrende. På Mysen, liksom. Og pikesex! Vi hadde neppe klart å forestille oss at lederen i Kristelig Folkeparti skulle sitte og bælme rødvin i full offentlighet heller. Så det er ikke et helt umulig tankesprang at Valgerd en dag tenker at, javel, dersom muligheten for en sentrumsregjering står på spill, så skal ihvertfall ikke jeg sitte her og knipe. “Villige Valgerd viser alt” tror jeg garantert vil selge et og annet blad. Og da kan det fort bli tøft for Kristin Halvorsen, som ønsker å framstå som enda tøffere og mer rampete. Det er noe som heter Domino-effekten. Jeg tror at markedet bestemmer. Og når dette markedet nå oppstår, vil vi bli forbløffet over at vi i så mange år har vært villige til å godta tilslørte kjendiskvinner. Vi lever da ikke i Iran! Jeg tenker kanskje spesielt på kulturlivet — hvor mange ganger har jeg ikke vært på opplesning med unge lyrikkdebutanter og tenkt at det hadde vært fordømt mye festligere om vedkommende hadde strippet istedet. De snakker jo bare om kjærlighetslivet sitt likevel. Walk it like you talk it, sier nå jeg. Og er det ikke til syvende og sist slik at under klærne er vi alle like? Det er kanskje det mest tiltalende med den kommende bølgen av nakne kjendiser — det er et oppgjør med Forskjells-Norge. Det kan fort vise seg at en fattig kunststudine har vel så mye makt under serken som noen justisminister.