Nei til sex Jeg har tidligere vært inne på — det må nødvendigvis ha vært omtrent på samme tid i fjor — at november er den mest usexy måneden i året. Vi er omtrent ikke kjønnsvesener i november, verken av lynne, legning eller klesdrakt. I hvert fall for oss med høstdepresjoner som grenser til det psykotiske, er det slik at det skal et nærmest umulig tankesprang til, i november, for å kaste et blikk på et medmenneske og få øye på en seksualpartner. Det skulle forbause meg om statistikken viser at det blir født like mange barn i august som i årets øvrige elleve måneder, men av grunner jeg skal utdype etter hvert, er dette likevel tenkelig. Min ærede kollega Vetle Lid Larssen har nettopp gitt ut en slags bok eller pamflett, der han gjør opprør mot — eller skal det være «tar et oppgjør med»? — hvordan kulturen vår gjennomsyres av billig seksualitet eller seksuelle symboler. Det er lett å være enig med Vetle, spesielt i november. Man kan innvende at Vetle Lid Larssen hadde vært litt mer av en tøffing hvis han hadde tilkjennegitt sin sex-fiendtlighet for eksempel i begynnelsen av mai, men da er det jo ikke bokhøst, og tankene kan jo for alt jeg vet være formulert i mai, skjønt jeg tror det ikke. Det er mye i det han sier, selv om mange av dørene som sparkes inn vitterlig står på vidt gap. Samfunnet, og spesielt mediene, gjennomsyres av seksuelle signaler, ofte på steder som tilsynelatende er fullstendig malplassert. En personlig favoritt er en annonsekampanje fra tidligere i år, der Oslo-filharmonien søker å gjøre det klart at et gjennomsnittlig samleie er kortere enn Maurice Ravels «Bolero». Muligens kan man rekke hele tre gjennomsnittlige samleier i løpet av «Bolero», for eksempel dersom man er fjorten år, men jeg kan ikke helt forstå hva dette har å gjøre med å selge billetter til Oslo Konserthus. Fri og bevare oss vel. Men poenget er klart. På nittitallet skal alt selges med sex; det eneste markante unntaket jeg kan komme på fra de siste par åra, er regjeringen Bondevik. Dersom jeg forstår Vetle Lid Larssen riktig, mener han at vi, når vi velger å overfokusere det ytre i seksualiteten, gjør oss skyldige i å glemme kjærligheten, som er den egentlige motoren og det egentlig spennende i det hele. Det er også et betimelig spørsmål, men privat lurer jeg på om ikke min ærede kollegas pamflett kommer noe sånt som femten-tyve år for seint. Det er nemlig klare trekk i vår samtid som forteller at sex og kjærlighet slett ikke har så mye med hverandre å gjøre som vi hittil har trodd, at vi er i ferd med å nå et slags tidsskille. Eller kanskje vi bare har vendt tilbake til en normaltilstand. Dersom man skal tro alt man leser om Victoria-tida — og det bør man jo, ettersom folk faktisk kunne skrive under viktorianismen, i motsetning til nå — forekom det bare unntaksvis at mennesker hadde sex med dem de elsket, og det ble alltid skandale når så skjedde. Den daglige eller kanskje fjortendaglige sex-utøvelsen inngikk i et innfløkt økonomisk system der sex ble gitt som kompensasjon for andre ytelser. Vi skal huske at det vi kaller kjærlighet har en biologisk funksjon, ifølge blant andre biologen Desmond Morris, fordi menneskebarnet er så hjelpeløst i de første månedene — ja, opp til tredveårsalderen i vår sivilisasjon — at det sysselsetter to foreldre å ivareta alle dets behov. I vår tid ser vi at disse oppgavene i stadig større grad fylles av andre instanser, kanskje først og fremst staten. Og det helt nye i vår tid er at sex og forplantning skiller lag. I England, som er et foregangsland på det seksuelle området, kryper alderen på mødre ubønnhørlig oppover — det skjer rett som det er at førstegangsfødende er nærmere femti år. Disse kvinnene har ikke «havnet i uløkka», som det het før — den mannlige partneren spiller en ganske tilbaketrukket rolle i hele prosessen, særlig sett i forhold til den medisinske industrien. Han må gjerne føle kjærlighet både til mor og barn, men biologisk sett er han en statist. Sex har svært lite med det hele å gjøre. Hvordan det moderne mennesket ser på forholdet mellom kjærlighet og sex, har vi fått vite en del om det siste halvåret. Selv om han kanskje ikke er noen Vetle Lid Larssen, vil jeg påstå at USAs president er et moderne menneske, eller i alle fall et menneske som i høy grad speiler sin samtid. Det viser seg at Bill Clinton skiller absolutt mellom disse tingene. Det som på fagspråket kalles en «sugetur», er en for Clinton omtrent like intim handling som et håndtrykk. Han ser ikke engang på det som sex — dermed kan han fortsatt si, som slike folk har det med, at sex er noe av det vakreste Gud har skapt og at sex hører hjemme i ekteskapet, der den selvsagt nettopp ikke finner sted hjemme hos Clinton. Seksualiteten er altså i ferd med å forsvinne fra forplantningen, og for manges vedkommende forekommer den ikke i ekteskapet eller parforholdet heller. Hvor har det så blitt av den? Vi må ikke glemme at vi lever på nittitallet. Seksualiteten tilhører markedet. Den omsettes, først og fremst som abstraksjon — det sies for eksempel at tabloidavisene øker opplaget merkbart hver gang ordet «sex» forekommer på forsida. Skillet mellom den abstrakte seksualiteten i mediene, og den fysiske, blir svekket og oppleves nok av ganske mange som helt kunstig. Og i ganske konkret forstand opptrer sex som belønning for markedsbedrifter, eller som «incentive», som det heter nå. Som for eksempel på det orale kontor, som et vittig hode har døpt det. Sex er vår tids mest kostbare og lettomsettelige vare, det globale universalprodukt. Den er altfor kostbar til å kaste bort på noen man bare er glad i.