Okkultisme i praksis På grunn av tilfeldigheter som har med et litterært prosjekt å gjøre, har jeg blitt sittende med en bunke Tarot-kort i huset. Tarot-stokken, som stammer fra seinmiddelalderen en gang, er et okkult verktøy som blir brukt til å spå om framtida, eller til å blottlegge sammenhenger og konflikter på et symbolsk og intuitivt plan. Mine kort er både vakre og fargesprakende, og er designet av den beryktede britiske satanisten Aleister Crowley. De må da kunne brukes til noe? tenkte jeg, og så gikk jeg igang. Ikke med å mane fram Lucifer eller å diagnostisere en høy, mørk fremmed i min nære framtid, men med å fastslå om det foreligger noe borgerlig regjeringsalternativ. Okkultisme i praksis, kunne man si. At noe er ”okkult” betyr opprinnelig at det er hemmelig, mystisk og mørklagt, hvilket vel må være dekkende for strategiene i den politiske opposisjonen i Norge. Metoden er som følger: jeg tar opp TV-debatten i “Holmgang” på TV2 på video. Man skal nemlig ha øyekontakt med de man legger kort for. Jeg venter til midnatt, rustet med Tarot-kortene, som jeg på forhånd har delt inn i to grupper, den store og den lille arcanaen, som det heter. For godt monn tenner jeg også et par stearinlys, noe jeg har sett profesjonelle sannsigersker gjøre. Dessverre må jeg ha noe mer lys for å kunne lese håndboka, som jeg skam å melde er helt avhengig av. Første oppgave er å få de sentrale aktørene representert ved arketyper, eller å få vite hvem de egentlig er. Jeg begynte med Høyres Jan Petersen, som trekker The Priestess, prestinnen. Dette kortet står for intuisjon, uavhengighet og frihet, integrering av mannlige og kvinnelige aspekter og vektlegging av det åndelige i mellommenneskelige forhold. Dette burde love godt for små og mellomstore bedrifter, men aner vi også en britisk-konservativ hang til å gå i dameundertøy? Kjell Magne Bondevik får The Magus, trollmannen, som avslører uventede sider hos ham. Trollmannen står for kommunikasjon på mange plan, for vidd og lekfullhet, men også en amoralsk legning og en hang til å flørte med mørkets krefter. Kan dette bety Høyre? For Anne Enger Lahnstein trekker vi, ikke uventet, et av de aller sterkeste kortene i stokken, The Sun, ikke avisa, men sola — stor skapende energi, frigjøring (fra EØS, muligens?), livsglede, endog ekstatiske tilstander. Noe vi riktignok har sett lite av fra Anne siden EU-valget, men ting kan skje. Følg med. Vår neste oppgave er å blottlegge dynamikken mellom de tre statsministerkandidatene. Vil de kunne jobbe sammen? Nå går vi til den andre bunken, den lille arcanaen. Forholdet mellom Anne Enger Lahnstein og Jan Petersen er dødsdømt, slik begge åpent innrømmer. Kortet Indolence, som betyr latskap, forteller om stagnasjon og energitap, gjensidig utmattelse. Åpenbart ingen farbar vei. Mellom Jan og Kjell Magne trekker vi Swiftness eller hurtighet. Besluttsomhet, åpen dialog, muligheter for klargjøring. Det kan se ut til at Kjell Magne har sjansen til å gjøre en hestehandel med Høyre. Mellom Bondevik og Lahnstein kommer vi imidlertid opp med Debauch, som betyr fordervelse. “For mye av det gode” melder håndboka om dette varselet, som videre kan bety kjedsomhet som følge av manglende dynamikk. Søndagsstengte butikker, muligens. Særlig løfterikt for Norge er altså det reine sentrumsalternativet ikke. Vi har allerede meget å gruble på. I løpet av diskusjonen dukker det opp noen enkle spørsmålsstillinger som vi tar på sparket. Hva med Jan Petersens løfte om 20 milliarder i skattelette? Defeat, altså nederlag, svarer kortene kontant. Så spør vi hva EØS-problemet kan bety for borgerlig regjeringssamarbeid. Ruin, melder Tarot-stokken, og det trenger vi ikke oversette engang. Anne Enger lar det falle en bemerkning om at den gamle toblokks-politikken er død, så vi spør kortene om den virkelig er det. Power! altså makt, triumferer kortet vi trekker, et svar Kåre Kristiansen utvilsomt hadde likt. Overraskelsen kommer når vi stiller et generelt spørsmål om regjeringsskifte og kommer opp med kortet Gain, fortjeneste. Håndboka forteller med nifs presisjon om hellet som følger med et trekantforhold, om kjærlighet, kreativitet og positiv tankeutveksling. Norge vil altså tjene på et regjeringsskifte, stadig ifølge kortene så klart. Stearinlysene begynner å blafre og det knaker i vegger og gulv. Jeg er i ferd med å spørre Tarot-kortene hvilket håp de tre har om å bli statsminister i Norge. Først ut er Bondevik, som trekker Truce, våpenhvile. Det skal altså en tapper balansegang til, og taktisk tilbaketrekning, hvis Kjell Magne skal håpe på å få sitte øverst ved Kongens bord. Men håp er det. For Petersen ser det verre ut. Hans kort er Worry, bekymring. Det dreier seg om blokkeringer, skyldfølelse og fastkjørte forhandlinger. Bedre lykke neste gang, får vi si. Hva med Anne? Her svikter motet meg, og jeg går og vekker min kjære for å få henne til å trekke det siste kortet. Jeg skjelver faktisk på handa, og det kan ikke skade å introdusere litt feminin energi, litt yin, heller. “Uffda!” sier hun og viser meg Victory — seier, gjennombrudd, suksess. Kortene har talt: landets neste statsminister vil hete Anne Enger Lahnstein. Jeg lover at jeg aldri skal tukle med mørkets krefter igjen.