Norrønafolket Folk som aldri reiser på pakketur skal være klar over at de går glipp av noe vesentlig og interessant. Jeg sikter ikke til slike grove brudd på menneskerettighetene som å trekke folk opp klokka tre om natta for å rekke et fly som ikke går før klokka ti. Jeg sikter til muligheten for å være sosialantropolog på amatørbasis, sjansen til å observere det mest fremmede av alle folkeslag: sitt eget. “Norrønafolket, det vil fare”, heter det hos Bjørnson i “Sigurd Jorsalfar”. Og hvorfor vil norrønafolket fare? I neste linje sier han: “Det vil føre kraft til andre”. Det kan muligens være sant når det gjelder de siste ukers reisevirksomhet til Nagano, men hvis Bjørnson hadde vært med på min pakketur til Thailand, er jeg sikker på at han hadde omformulert seg slik: “Det vil skape bry for andre”. Eventuelt “Det vil være til sjenanse for andre”, men det bryter jo meteret, og det hadde ikke Bjørnson likt. Jeg tror nok at med Bjørnstjerne Bjørnson som deltaker eller reiseleder hadde folk oppført seg litt annerledes. Men dagens Bjørnson, det vil si Edvard Hoem, reiser ikke på pakketur. Norrønafolket er på alle måter overlatt til seg selv. Selv reiser jeg fullstendig inkognito, fordi pakketurister verken følger kulturdebatt eller leser bøker uten bilder i. Merkelig nok gir dette en følelse av dårlig samvittighet. Man føler seg som en slags femtekolonnist. Man sitter og noterer seg ting man egentlig ikke burde se. Norrønafolket har også en enestående evne til å tiltrekke seg oppmerksomhet. For eksempel er jeg sikker på at alle familier, i hvert fall alle vesteuropeiske familier, som reiser på pakketur krangler. Men ingen krangler så høyt eller så offentlig som nordmenn. Man runder et hjørne, og plutselig står det et ektepar der og slenger ting til hverandre som: “Du sa du bare skulle være borte en halvtime!” “Det sa jeg ikke”, “Jo, det gjorde du!” og så videre. Så har man en bestemt type norsk pakketurist som ikke kan gjøre noenting uten å informere omverdenen om hvordan det oppleves. “Nå var det jaggu godt å få sette seg!” sier han, til ingen bestemt, når han setter seg i en stol. “Jaggu smaker det med en øl i varmen,” sier han, til ingen bestemt, når han mottar en øl. Vi mottar stadige bulletiner om hans skiftende sinnstilstand. Vi får igrunn vite mer om våre medmennesker enn vi har bedt om. Ikke minst takket være mobiltelefonen. Det er ikke godt å si om det er røykeforbudet på fly eller forbudet mot å bruke mobiltelefon som plager nordmenn verst, men jeg mistenker det siste. Når man vel er ferdig med flyturen og setter seg i en buss kommer mobiltelefonene fram. Da ringer man hjem og forteller hvor man er, hva klokka er der man er og hvor man er på vei. Det har vært en relativt begivenhetsløs flytur, så folk har ikke rare ferieminnene å formidle ennå, men de gjør det likevel. På øredøvende volum. Samme kveld går vi på restaurant med norske pakketurister ved nabobordet, og da kommer mobiltelefonene fram igjen. Nå har de mer å fortelle: hvor mange varmegrader det er, hvordan hotellet er, hvor mange øl de har drukket og hva de har bestilt å spise. Det er fortsatt arbeidsdag i Norge, så jeg formoder at de man ringer er arbeidskolleger som ikke er så heldige å være på pakketur og forventes å kjenne et stikk av misunnelse når de får høre om iskaldt øl og femogtredve varmegrader. Men jeg tenker: herregud. Min familie og mine venner, i den grad jeg har noen, vet ikke engang at jeg er kommet fram til Thailand, og slett ikke hvor mange øl jeg har drukket. Endelig ser jeg denne informasjonskløften som ansvarlige politikere advarer mot, og jeg befinner meg på feil side av den. Norrønafolket, det vil informere. Og norrønafolket, det vil kverulere. Nordmenn liker å reise til steder der de må prute på prisene. Det er ikke så mye det at de begjærer objektet som er til salgs. Det er selve idéen om at de selv kan bruke sin sluhet og vilje, sin nasjonale urkraft om man vil, til å bestemme hva tingen skal koste. Så tar man fram tingen ved et restaurantbord og forteller alle hvor billig man fikk den, eller man kan selvfølgelig ringe i mobiltelefon og fortelle arbeidskolleger som ikke er på pakketur hvor billig man har fått et slips med bilde av Mikke Mus. Det er underlig å se et folk som har ræva full av penger sitte og gni på dem i de mest bisarre sammenhenger. Vi var på restaurant en kveld, og ved nabobordet satt fire nordmenn, to menn og to kvinner, som hver hadde fått seg sin selvlysende aperitiff. De var igang med å bestille, hvilket foregikk med en lang rekke spørsmål på et for uinnvidde ubegripelig engelsk, og bestillingsrunden endte med at de ba om separate regninger. Separate regninger er ukjent i Asia, og serveringsdamen sa at dette kunne bli et problem. Det fant de seg ikke i. Det endte med at de forlot restauranten i protest, blussende røde i kinnene, men henrykte over å slippe å betale for den selvlysende aperitiffen. Så kom, utrolig nok, fire nye norske pakketurister, to ektepar dette også, satte seg ved det samme bordet og forlangte separate regninger. Da jeg så ansiktsuttrykket til serveringsdamen, greide jeg ikke å holde meg inkognito lenger. Jeg døde av latter. For ordens skyld: prisnivået på stedet var slik at dersom de hadde spist alt på menyen, og drukket seg så fulle at de måtte bæres ut, ville regningen kommet på sekshundre kroner. Summa summarum har jeg kommet fram til at det er et sant sløseri med ressurser å sende norske pakketurister helt til Thailand. Det hadde holdt å plante noen palmer ved Svinesund.