Tidenes party I dag skal jeg ta dere med på fest. Og ikke hvilken fest som helst, men et nyttårsparty. Og ikke hvilket nyttårsparty som helst, men det aller største. Det siste i dette årtusenet. Det begynner litt leit, og det skyldes at min kone og jeg har somlet med å melde flytting til Folkeregisteret. Derfor står det på mitt festkort at jeg skal møte på Uranienborg skole, mens hun har oppmøte på Rosenborg. Vi tenker at det er en smule urettferdig at vi ikke får være sammen denne siste kvelden i årtusenet, men noe må man ofre når hele nasjonen skal telle ned sammen. Det står ikke på festkortet mitt at jeg skal ta med godt humør. Derimot står det “Alkohol må ikke medbringes”, så det gjør jeg ikke. Men jeg jeg spart to førsteklasses havanasigarer til denne aftenen, så de putter jeg i en lomme. Kanskje treffer jeg noen som fortjener den andre av dem. Det står fakler i snøen ved inngangen til Uranienborg skole. Storsalen er pyntet til fest, med girlandere av kreppapir, akkurat som i skoleavslutningen i hine hårde dage. Folk summer nervøst rundt og har tatt på seg det aller fineste de har. Jeg droppet smokingen, fordi jeg mente det ville se litt pralende og grådighetskulturelt ut, men jeg har på meg en pen mørk dress, hvit skjorte og slips, og lakksko. Vi finner plass rundt bordene, som er satt i hesteskoform og pyntet med hvite nelliker. Vi er kanskje femhundre. Jeg kjenner ingen der. Noen er jeg på nikk med, grønnsakshandleren, en fyr som jobber i reklamebyrå, ei jente som har klippet håret mitt en gang. På bordet står en kopi av festkortet, som forteller hvor du skal sitte. Bordplasseringen er utradisjonell, ikke det sedvanlige mønsteret med annenhver mann og kvinne, men fordelt etter en slags demografisk tombola. De fjernkulturelle er spredt blant de norskættede med matematisk avstand, åtte stoler mellom hver. På Hersleb er det antakelig omvendt. På min venstre side har jeg fått ei åtte år gammel marokkansk jente som ikke greier å sitte stille, og til høyre en niogsyttiåring som heter Fredriksen. Fredriksen er glad i å prate. Og han er kjempeglad for at han slipper å være alene på nyttårsaften. Det blir til at jeg snakker mest med Fredriksen. Han husker krigen og hadde aldri trodd han skulle få oppleve et tusenårsskifte. Det har ingen av oss. Jeg spør Fredriksen om han setter pris på en god sigar, og det gjør han, men han tør ikke for astmaen. Og dessuten er det jo røykeforbud. Programmet begynner. Vi blir bedt om å finne fram den gule sangen, som har en tekst forfattet av Valgerd Svarstad Haugland til melodien av “Alltid freidig når du går”. Jeg lager ordene med munnen, men synger ikke ordentlig. Teksten handler om framtida og om å være nær hverandre. Fredriksen hvisker noe i øret mitt. Jeg ber ham om å gjenta det. Han har ei halv ei på lomma, sier han. Den luringen. Det ser mistenkelig ut når to menn går på toalettet sammen, kanskje mer når den ene er dobbelt så gammel som den andre, men vi gjør det likevel. Sivil ulydighet, sier jeg, og Fredriksen ler når han har fått det gjentatt for tredje gang. Vi skåler i whisky for et tross alt ganske begivenhetsrikt årtusen, og rekker nesten å skjule flaska når det kommer inn en KrF-velger og idrettsmann, som ser strengt på oss, men gudskjelov ikke melder oss til festledelsen. Så er det middag. Som ved et trylleslag kommer det inn to dusin staute innvandrerkvinner med digre kjeler. De øser opp en gryterett med lite kjøtt og mye chili på papptallerkener. Vi får Mozell å drikke til. Det er viktig å spise flerkulturelt på en aften som denne, men det synes ikke Fredriksen. Han spør om vi skal gå ut igjen, men det tør jeg ikke. Før statsministeren snakker på storskjerm kommer en lokal taler. Han er svogeren til annensekretæren i Verdikommisjonen, og blir møtt med tordnende applaus. Han snakker lenge om framtida, om hvor symbolsk denne natta er, om hvor viktig det er at vi alle tar vare på hverandre, og litt om IT til slutt. Jeg må vekke Fredriksen slik at han skal få blitt med på applausen. “Hurra!” roper han, og så går han på toalettet. Når han kommer tilbake, rekker han flaska til meg under bordet, og jeg tar meg god tid, tenner meg en røyk også, går ut og ser på de avventende stjernene. Det er så stille. Det er første gang jeg opplever en nyttårsaften hvor ingen tjuvstarter med rakettene. Jeg går akkurat glipp av Bondevik, men jeg kan se at noen av de eldre har tårer i øynene etter talen hans. Så kommer festlederen på podiet og sier at det bare er tyve minutter igjen av det gamle årtusenet. Hun ber oss om å holde hverandre i hendene. Vi gjør det. Den lille jenta vrir seg fælt. Festlederen sier at vi skal lukke øynene og tenke på hvilke verdier som skal stå i sentrum i milleniet som er i ferd med å begynne. Jeg sitter og lurer på om Fredriksen har mer whisky. Vi blir bedt om å gå rolig og ordnet ut for å se på fyrverkeriet. Vår avdeling skal gå til høyden i Urra-parken, der vi møter en avdeling som har festet i et annet lokale. Det er stjerneklart og iskaldt. Folk er merkelig stille. Så er det nedtelling, og rakettene begynner å suse. Jeg ser på Fredriksen, og Fredriksen ser på meg, og det begynner å gå opp for meg at jeg burde gi ham en klem. Jeg gjør det, og det er sikkert første gang for ham. Jeg kan se andre mennesker klemme hverandre, nølende og keitete. De er edru, og ikke så voldsomt glade i hverandre når det kommer til stykket. Jeg tenner sigaren min og får hundre uvennlige blikk. Det er sikkert innbilning, men jeg synes bestemt at en av fyrverkerirosene ser ut akkurat som Mao Tse-Tung.