Tidenes party

 

I dag skal jeg ta dere med pŒ fest. Og ikke hvilken fest som helst, men et nyttŒrsparty. Og ikke hvilket nyttŒrsparty som helst, men det aller st¿rste. Det siste i dette Œrtusenet.

            Det begynner litt leit, og det skyldes at min kone og jeg har somlet med Œ melde flytting til Folkeregisteret. Derfor stŒr det pŒ mitt festkort at jeg skal m¿te pŒ Uranienborg skole, mens hun har oppm¿te pŒ Rosenborg. Vi tenker at det er en smule urettferdig at vi ikke fŒr v¾re sammen denne siste kvelden i Œrtusenet, men noe mŒ man ofre nŒr hele nasjonen skal telle ned sammen.

            Det stŒr ikke pŒ festkortet mitt at jeg skal ta med godt hum¿r. Derimot stŒr det ÒAlkohol mŒ ikke medbringesÓ, sŒ det gj¿r jeg ikke. Men jeg jeg spart to f¿rsteklasses havanasigarer til denne aftenen, sŒ de putter jeg i en lomme. Kanskje treffer jeg noen som fortjener den andre av dem.

            Det stŒr fakler i sn¿en ved inngangen til Uranienborg skole. Storsalen er pyntet til fest, med girlandere av kreppapir, akkurat som i skoleavslutningen i hine hŒrde dage. Folk summer nerv¿st rundt og har tatt pŒ seg det aller fineste de har. Jeg droppet smokingen, fordi jeg mente det ville se litt pralende og grŒdighetskulturelt ut, men jeg har pŒ meg en pen m¿rk dress, hvit skjorte og slips, og lakksko.

            Vi finner plass rundt bordene, som er satt i hesteskoform og pyntet med hvite nelliker. Vi er kanskje femhundre. Jeg kjenner ingen der. Noen er jeg pŒ nikk med, gr¿nnsakshandleren, en fyr som jobber i reklamebyrŒ, ei jente som har klippet hŒret mitt en gang. PŒ bordet stŒr en kopi av festkortet, som forteller hvor du skal sitte. Bordplasseringen er utradisjonell, ikke det sedvanlige m¿nsteret med annenhver mann og kvinne, men fordelt etter en slags demografisk tombola. De fjernkulturelle er spredt blant de norsk¾ttede med matematisk avstand, Œtte stoler mellom hver. PŒ Hersleb er det antakelig omvendt. PŒ min venstre side har jeg fŒtt ei Œtte Œr gammel marokkansk jente som ikke greier Œ sitte stille, og til h¿yre en niogsyttiŒring som heter Fredriksen.

            Fredriksen er glad i Œ prate. Og han er kjempeglad for at han slipper Œ v¾re alene pŒ nyttŒrsaften. Det blir til at jeg snakker mest med Fredriksen. Han husker krigen og hadde aldri trodd han skulle fŒ oppleve et tusenŒrsskifte. Det har ingen av oss. Jeg sp¿r Fredriksen om han setter pris pŒ en god sigar, og det gj¿r han, men han t¿r ikke for astmaen. Og dessuten er det jo r¿ykeforbud.

            Programmet begynner. Vi blir bedt om Œ finne fram den gule sangen, som har en tekst forfattet av Valgerd Svarstad Haugland til melodien av ÒAlltid freidig nŒr du gŒrÓ. Jeg lager ordene med munnen, men synger ikke ordentlig. Teksten handler om framtida og om Œ v¾re n¾r hverandre. Fredriksen hvisker noe i ¿ret mitt. Jeg ber ham om Œ gjenta det. Han har ei halv ei pŒ lomma, sier han. Den luringen.

            Det ser mistenkelig ut nŒr to menn gŒr pŒ toalettet sammen, kanskje mer nŒr den ene er dobbelt sŒ gammel som den andre, men vi gj¿r det likevel. Sivil ulydighet, sier jeg, og Fredriksen ler nŒr han har fŒtt det gjentatt for tredje gang. Vi skŒler i whisky for et tross alt ganske begivenhetsrikt Œrtusen, og rekker nesten Œ skjule flaska nŒr det kommer inn en KrF-velger og idrettsmann, som ser strengt pŒ oss, men gudskjelov ikke melder oss til festledelsen.

            SŒ er det middag. Som ved et trylleslag kommer det inn to dusin staute innvandrerkvinner med digre kjeler. De ¿ser opp en gryterett med lite kj¿tt og mye chili pŒ papptallerkener. Vi fŒr Mozell Œ drikke til. Det er viktig Œ spise flerkulturelt pŒ en aften som denne, men det synes ikke Fredriksen. Han sp¿r om vi skal gŒ ut igjen, men det t¿r jeg ikke.

            F¿r statsministeren snakker pŒ storskjerm kommer en lokal taler. Han er svogeren til annensekret¾ren i Verdikommisjonen, og blir m¿tt med tordnende applaus. Han snakker lenge om framtida, om hvor symbolsk denne natta er, om hvor viktig det er at vi alle tar vare pŒ hverandre, og litt om IT til slutt. Jeg mŒ vekke Fredriksen slik at han skal fŒ blitt med pŒ applausen. ÒHurra!Ó roper han, og sŒ gŒr han pŒ toalettet. NŒr han kommer tilbake, rekker han flaska til meg under bordet, og jeg tar meg god tid, tenner meg en r¿yk ogsŒ, gŒr ut og ser pŒ de avventende stjernene. Det er sŒ stille. Det er f¿rste gang jeg opplever en nyttŒrsaften hvor ingen tjuvstarter med rakettene.

            Jeg gŒr akkurat glipp av Bondevik, men jeg kan se at noen av de eldre har tŒrer i ¿ynene etter talen hans. SŒ kommer festlederen pŒ podiet og sier at det bare er tyve minutter igjen av det gamle Œrtusenet. Hun ber oss om Œ holde hverandre i hendene. Vi gj¿r det. Den lille jenta vrir seg f¾lt. Festlederen sier at vi skal lukke ¿ynene og tenke pŒ hvilke verdier som skal stŒ i sentrum i milleniet som er i ferd med Œ begynne. Jeg sitter og lurer pŒ om Fredriksen har mer whisky.

            Vi blir bedt om Œ gŒ rolig og ordnet ut for Œ se pŒ fyrverkeriet. VŒr avdeling skal gŒ til h¿yden i Urra-parken, der vi m¿ter en avdeling som har festet i et annet lokale. Det er stjerneklart og iskaldt. Folk er merkelig stille.

            SŒ er det nedtelling, og rakettene begynner Œ suse. Jeg ser pŒ Fredriksen, og Fredriksen ser pŒ meg, og det begynner Œ gŒ opp for meg at jeg burde gi ham en klem. Jeg gj¿r det, og det er sikkert f¿rste gang for ham. Jeg kan se andre mennesker klemme hverandre, n¿lende og keitete. De er edru, og ikke sŒ voldsomt glade i hverandre nŒr det kommer til stykket. Jeg tenner sigaren min og fŒr hundre uvennlige blikk.

            Det er sikkert innbilning, men jeg synes bestemt at en av fyrverkerirosene ser ut akkurat som Mao Tse-Tung.