Kåseri om renhold Norsk Folkemuseum, 9.4.2000 Min kone har akkurat skaffet seg Swiffer. Jeg sier ikke at vi har fått oss Swiffer, av grunner som kanskje blir åpenbare etterhvert. Hun kaller den forøvrig Sviffer, med enkelt-v, så vår første og eneste feide om Swifferen handlet om hvordan den skulle tiltales. Siden, når jeg først hadde skrudd Swiffer-håndtaket sammen og lest bruksanvisningen — det er nemlig jeg som leser bruksanvisninger hjemme hos oss — har hun stort sett fått ha Swifferen sin i fred for meg. Den var så skuffende low-tech. For de av dere som lever fullstendig i forrige århundres rengjøringsparadigme, kan jeg fortelle at en Swiffer er en slags antistatisk støvklut som man monterer på et spesialskaft med fire innrømmelsesvis ganske fiffige klemmer. Men antistatisk klut? Personlig begynte jeg å benytte antistatiske kluter i 1973 — for å tørke støv av LP-platene mine, så klart. Siden har det kommet mangfoldige generasjoner av mye hippere teknologi til slikt bruk. Jeg må også fortelle om hvordan Swifferen kom inn i våre liv. Det forholdt seg slik at min kone hadde besøk av en venninne. De skulle ut på byen, men først satt de noen minutter hjemme hos oss og drakk gin & tonic. Jeg serverte drinkene, og akkurat da jeg var på vei ut igjen, falt venninnens replikk: «Har du ikke fått deg Swiffer? Den har forandret livet mitt.» Det er ikke pent å lytte, men det er klart man lytter når man hører noe slikt. Og blir nysgjerrig. Jeg hadde sett TV-reklamen, så klart. Man lærer å ta det med en klype salt når profesjonelle reklamemodeller utkledd til husmødre sier de mest fantastiske ting om det ene eller det andre produktet, som alltid viser seg å være mer av det samme. Men her var det et levende menneske som gjorde det — uten å ta betalt for det. Hun snakket om Swifferen som en slags «endlösung» på støvproblemet. Jeg vet ikke helt hva jeg så for meg, men kanskje en slags analog/digital-konverter, noe som omgjorde skitt og støv til bits og bytes, som man deretter enkelt og greit tømmer i datamaskinens søppelkurv-symbol. Vi lever i en tid hvor de mest fantastiske teknologiske verktøy avdukes så regelmessig at man kan stille klokka etter dem, og så kommer de og byr meg en antistatisk støvfille — på skaft? Det er antakelig derfor menn ikke er spesielt interessert i rengjøring, selv ikke etter tjuefem års likestilling. Jeg skal fortelle om to av mine nærmeste venner, som begge er det de fleste vil kalle livsfjerne, eller i hvert fall forholdsvis upraktiske menn. Disse har det til felles at de i løpet av de siste to årene har blitt stilt overfor samme utfordring, som det heter så fint: Begge har fått seg sin første plen. I ethvert sivilisert hjem er plenen mannens oppgave. Den første, som ennå ikke har slått plenen sin, ettersom han flyttet inn like oppunder jul, betrodde meg at han hadde vært og sett på noen brosjyrer. Der hadde han funnet en elektrisk gressklipper som selv tusler fram og tilbake og analyserer gresset. Når den infrarøde sonden forteller at gresset på et bestemt sted er blitt høyere enn det forhåndsprogrammerte idealet, tar gressklipperen selv affære. Denne gressklipperen skulle han ha, og for alt jeg vet har han allerede kjøpt den, ettersom han er såpass økonomisk bevisst at han vet at gressklippere er mye dyrere om våren enn om høsten. Den andre vennen min har leid seg en meksikaner som heter Raoul. Løsningene er altså meget forskjellige, og sier noe om diametralt motsatte personligheter, men de har noe viktig til felles: Ingen av dem har så mye som et øyeblikk vurdert å slå plenen selv. Jeg må forresten fortelle en historie til om min første venn, altså han med robot-gressklipperen. Da han var ungkar, for omtrent et tiår siden, syntes han dette med rengjøring var fullstendig uoverkommelig. En dag spurte han meg om det eksisterer møbler som tåler høytrykksspyling. Ingen av oss kan med hundre prosent rettferdighet beskrives som svin. Vi vil gjerne ha det pent rundt oss, men vår innfallsvinkel har det med å bli mer teoretisk enn praktisk, og når vi må være praktiske ender vi med å betale noen andre for å gjøre det. For et par år siden var det en artikkel i Dagbladet om en razzia mot illegale polske hushjelper, og dette var illustrert med et bilde der politisjef Roger Andresen poserte med en haug nøkkelknipper han hadde beslaglagt hos disse hushjelpene. For min del så jeg veldig nøye på det bildet. Og jeg vet at det var mange andre som gjorde det. Menn får sjelden ryddedilla. Det viktigste unntaket er de homofile. Og så amfetamin-misbrukerne, som har det med plutselig å få ufattelig mye energi til overs klokka fire om morgenen. Da blir det ryddig, da. Jeg har aldri skjønt hvorfor mødre alltid skal mistenke at noe kan være galt dersom det er påfallende rotete på sønnens hybel. Det er som det skal være. Hvis det derimot er helt rent og ryddig ... da har vi et problem. Vi skal være veldig glade for at menn ikke så ofte får ryddedilla, for menn har det med å involvere omgivelsene sine i det de brenner for på en helt annen måte enn kvinner. Menns ryddedille kan fort bli global. I den forstand er dette faktisk en meget symbolsk dato, for det er i dag akkurat seksti år siden Norge ble trukket inn i forrige århundres mest ambisiøse vårrengjøring. Hva var nazismen annet enn en pervertert form for ryddemani? Samfunnet er fullt av skitt og støv og utøy og urenheter, og dersom vi ikke snart bretter opp ermene og tar i et tak, kommer vi til å drukne i all dritten. Det var det de sa. Ideen om at det skal være rent og ryddig rundt oss, så pen og uskyldig den enn måtte være, blir fullstendig katastrofal når man overfører den på samfunnet. Da dør det alltid en million mennesker eller ti. Et samfunn som det går an å leve i er kaotisk, i større eller mindre grad. Vi ønsker ikke å se det, men det er slik. I et ryddig og velsmurt samfunn blir menneskene selvdestruktive og nevrotiske. Jeg skal gi et eksempel på det; i Norge er det nesten umulig å få plass på en psykiatrisk institusjon. I Belfast i Nord-Irland, der jeg har vært mange ganger de siste to åra, er det massevis av ledige behandlingsplasser. De har hatt tredve års borgerkrig, og folks mentale helse har aldri vært bedre. Poenget er dermed ikke å leve uten å komme i kontakt med kaos, for det er umulig, men å forsøke å finne et perfekt balansepunkt mellom kaos og orden. Og nå er vi framme ved den virkelige grunnen til at jeg ble invitert hit for å snakke i dag; det handler om at jeg har skrevet en roman som kommer ut om litt over en måned, som heter Pynt. Pynt er en slags psykologisk roman om forholdet mellom orden og kaos. Den handler om en interiørarkitekt, en slik som innreder hjemmene for rike mennesker. Sigbjørn Lunde, som jeg har døpt denne figuren, er et menneske som er fullstendig besatt av orden. Ikke bare det; han dyrker også et ekstremt og asketisk skjønnhetsideal, det som man med et moteord kaller minimalisme. Det er derfor boka heter Pynt — for figuren i min bok er pynten, det overflødige, selve det onde i tilværelsen. Pynten er for ham å åpne vinduet på vidt gap mot kaos, mot det irrasjonelle. Det vil neppe komme som noen overraskelse at denne figuren går og bærer på et voldsomt indre kaos, og at besettelsene hans først og fremst dreier seg om et behov for kontroll. Når man ikke kan kontrollere det indre, må man i hvert fall kunne beherske det ytre. Det er mer eller mindre de samme mekanismene som opptrer ved anoreksi. Man kan altså lese ganske mye ut av et menneskes sinnstilstand ved å se hvordan han eller hun har det, eller prøver å ha det, hjemme hos seg. Vi lever for det første i et land hvor vi er ekstremt opptatt av hjemmemiljøene våre. Det er ingen folkeslag i verden som har like stor boflate per individ som nordmenn. Det er heller ingen som bruker like mye penger på hjemmene sine — hvis jeg ikke tar helt feil, så skal vi etter prognosen ha brukt rundt 35 milliarder kroner i fjor. Bare på innredning! Det er nesten ti tusen kroner på hver. Så hvordan ser disse hjemmene ut? Mitt personlige favoritt-studieobjekt er huset til mine svigerforeldre, som ikke bor i Oslo. Det er nesten tjue år siden barna flyttet hjemmefra, og det første som slår meg hver gang jeg kommer dit er at huset har vokst siden sist. Plutselig har det skutt ut et tilbygg i nord eller øst, en ny vinterhage eller noe sånt, eller terrassen har blitt flere kvadratmeter større. Det er nesten som om huset har kreft. Men huset virker aldri større, når man først har kommet inn. Så snart det er gjort en utvidelse, materialiserer det seg en mengde nye ting som fyller all ledig plass. Det er antakelig et sted mellom femti og seksti små og store bord i dette huset, men det er nesten umulig å finne et sted å sette fra seg en kaffekopp. Opprinnelig fins det en praktfull utsikt mot sjøen, men denne er gjemt bak lag på lag med rysjegardiner og gardinkapper, for ikke å snakke om alt dingeldangelet som står i vinduskarmen og henger i vinduet. Jeg har aldri lagt merke til noe som peker i retning av at disse menneskene samler på noe, men de kaster ikke noe heller. Det er som om denne massen vokser fram av seg selv, helt organisk. Når mine svigerforeldre er ute og går, fester det seg ting til dem som de i sin tur trekker med seg inn i huset, slik honningbier drar med seg pollen. Og så formerer det seg. Krystallisbjørnene parrer seg med pingvinene og får reinsdyr. Det er fullstendig ute av kontroll. Min kone og jeg skal visstnok arve dette huset. Det skal bli spennende å se om vi greier å holde disse prosessene i sjakk, eller om den organiske massen av eiendeler fullstendig har tatt styringen og ikke engang lar seg drive ut med høytrykksspyler. En ting er jeg i hvert fall sikker på; hvis det lar seg gjøre å tømme det, vil det vise seg at huset er kjempedigert. Det jeg har beskrevet er faktisk et veldig typisk norsk hjem. De holder det rent nok, og alt har sin tilmålte plass, men det ville være galskap å kalle det ryddig. Det flertallet trives med, er altså noe som balanserer hårfint i likevekt mellom orden og kaos, eller, som det opprinnelig heter på gresk, mellom kosmos og kaos. Trekker vi disse to begrepene sammen, får vi et ord som ikke finnes på noe annet språk enn norsk, i hvert fall ikke i en slik betydning: Vi får kos.