Renters rente Mange, også blant våre naboer, har lurt på når nordmennene omsider skal bli et kulturfolk. Ja, flere generasjoner har regelrett sittet og trommet utålmodig med fingrene mens de har ventet på at forvandlingen skal skje. Jeg vil nå påstå at den allerede har inntruffet. Dengang vi var et naturfolk, la oss si for en elleve, tolv år siden, var vi nordmenn monomant opptatt av været. Hvor mange grader var det i dag? Hvor blåser vinden fra? Hva slags vær kan vi regne med i morgen? Men nå, som kulturfolk, er det ikke lenger været som står i det absolutte fokus for vår oppmerksomhet. Det er renta. Hvor høy var renta i dag? Går den opp eller ned? Hva slags rente kan vi regne med i morgen? Jo jo, det er greit at Bondevik-regjeringen klarte å hestehandle seg fram til å bli sittende enda en jul, men hva kommer det til å bety for renta? Hvordan går det? spør du en venn du ikke har sett på en stund. Jo, ikke så verst, men fy faen, så høy rente, svarer han. Eller kanskje: Joda joda, renta skinner og alt er fint. Nå kan dette selvsagt ha noe med alderen å gjøre, men jeg er faktisk ikke så ung, og for så lite som tretten år siden kan jeg ikke huske at noen snakket stort om renta i det hele tatt. Selv ikke de som hadde begynt å betale ned studielån snakket noe særlig om renta. Den bare var. Og den var forresten ganske høy da også. Men nå skal alle diskutere renta, selv de som har større statistisk mulighet til å pådra seg HIV enn til å få et banklån. Årsaken til det er at folk har blitt abnormt opptatt av penger, og det er det som kalles sivilisasjon. Uten penger, ingen sivilisasjon. Så enkelt er det. Og så sørgelig. Her i helga hadde jeg besøk av noen venner, og de hadde med seg de to ungene sine. Guttungen, den eldste, ble med meg inn på kjøkkenet for å se på når jeg lagde mat. Han syntes kjøkkenet mitt var ganske tøft, så plutselig bare ramlet det ut av ham: «Hvor mange penger har det kostet?» Han var seks år. Jeg kan ikke forestille meg at jeg som seksåring, eller noen av mine jevnaldrende, ville ha stilt et sånt spørsmål. Vi levde i en mer uskyldig tid. Vi var naturfolk. Et kjøkken var ingenting vi knyttet økonomiske anslag til, det bare var. Akkurat som renta. Det er ikke ofte jeg sier meg enig med Senterpartiets Per Olav Lundteigen om noe som helst, men jeg har kommet fram til at jeg deler Lundteigens dype forakt for«pengefløttera», som han kaller dem. Hva har vi nå gjort for å fortjene dem? Hva skal nå de brukes til? Selvsagt er det en bakstreversk tanke — uten pengefløttera stopper verden, i det minste slik vi kjenner den — men det må da, i det minste, fortsatt være lov å nære følelsen. Etter min oppriktige mening tilhører bankfolk og meklere de laverestående virvelløse skapninger. Det sies at de utfører en viktig oppgave her i verden, men det er det jo også mange bakterier som gjør, uten at de får så mye applaus for det. Jobb for et mannfolk er det såvisst ikke. Dette er på ingen måte nye tanker. Allerede for to tusen tre hundre år siden ga Aristoteles uttrykk for den samme skepsisen. Han levde i Athen, som antakelig var verdens første helt pengeskapte samfunn. I verket Politikken snakker Aristoteles om begrepet profitt, og vi siterer: «Den mest forhatte typen er, med god grunn, rente. For rente skaper vinning av penger i seg selv, og ikke av det de var ment brukt til. Penger ble til fordi de kunne brukes til å bytte, mens rente gjør penger i seg selv større. Og det er årsaken til at begrepet “rente”, som betyr at penger avføder mer penger, er knyttet til pengeavlen — for avkommet minner om opphavet. Det er derfor den mest unaturlige måten du kan berike deg på.» Sitat slutt. Araberne kjente sin Aristoteles, og i Koranen forbød Muhammed rente helt og holdent, skal man godta visse tolkninger. I visse muslimske land eksperimenterer man den dag i dag med et bankvesen som ikke utbetaler rente, men som heller gjør de som setter inn penger til medeiere i prosjekter pengene brukes til, hvilket jo egentlig er det samme, men uten den forhatte renta. De fleste, kanskje unntatt de som sverger til såkalt herlighetsteologi, vet at Kristus veltet pengefløtteras bord i tempelet i Jerusalem, mens han skrek at «I har gjort min fars hus til en røverhule!» Og vi skal ikke lenger tilbake enn til Dante, før vi finner pengeutlånerne i helvete. Sammen med sodomittene har Dante plassert dem, for å understreke poenget. Nå diskuteres det riktignok i Norge hvorvidt sodomitter skal få adoptere barn, men det er lenge siden vi hadde noen debatt om hvorvidt pengefløttere skal få adoptere barn, hvis overhodet. De er liksom blitt så grundig rehabilitert, pengefløttera. Var nå det så lurt, da? Er det ikke litt overilt å gjøre helter av bankfolk som i gode tider smiler fra øre til øre, kaller et utlån for «et salg» og et menneske som har pantsatt sin sjel for «en kunde», mens de i dårlige tider skjuler seg bak ei potteplante når bankens inkassoavdeling hiver hele familier på gata? Jeg har ingen illusjoner om at vi skal greie å kvitte oss med dem, men jeg er vel ikke nødt til å respektere det de driver med? Skal jeg liksom klappe, når den ene koalisjonen av virvelløse dyr har greid å svindle til seg nok penger til at den kan kjøpe den andre? Jeg tror ikke det. Leve Lundteigen og ned med pengefløttera. De har gjort hele kulturen vår til en røverhule. Aldri er symbolikken så tydelig som akkurat her og nå, første uke i advent. Det er nå vi skal feire mannen som jagde pengefløttera ut av tempelet, med å ta opp forbrukslån til tredve prosent rente for å finansiere julegavene.