Klare tall “Jeg så at du ikke tjente så verst i fjor?” sa jeg til en bekjent jeg støtte på i forrige uke. “Hæ?” sa han. “Jeg så at du ikke tjente så verst i fjor,” prøvde jeg igjen. “Jeg hørte hva du sa. Har det stått noe sted?” spurte han. Og det hadde det jo. Ganske mange steder, faktisk. Det er nå knapt en eneste publikasjon uten respekt for seg selv som ikke publiserer utdrag av årets likningslister. Oversikter over hva kjendiser, rikiser, friskuser, kultiser og så videre har tjent, eller nærmere bestemt har skattet av, i året som gikk. Det er nemlig nyheter. Og ikke bare det — det er helt gratis nyheter. Man kan sette selv den sløveste journalist på å grave i høstens likningstall, og vedkommende er nødt til å komme opp med noe. Noe som selger. For det kan knapt være noe som er mer interessant enn hva folk egentlig tjener. Alle leser det, selv jeg. Men da jeg konfronterte min bekjente med dette, som han igrunn må ha vært sløv eller spesielt bevisst på slike ting for ikke å ha fått med seg, forsto jeg at han følte seg en smule invadert. Han følte nok at dette har jeg ingenting med. Og i samme øyeblikk som jeg innså at det var slik han reagerte, innså jeg at det var riktig. Jeg hadde ingenting med det. Han hadde ikke bedt om å få likningen sin trykket i avisen, og jeg burde holdt meg for god til å lese det. Men så har man det der med menneskenaturen. Jeg må innrømme at en av årsakene til at jeg kaster meg over for eksempel en liste over hva folk i kulturlivet tjener, er en skrekk for at jeg skal befinne meg på denne listen sjøl. For hvert år som går blir det nemlig fler og fler bekjente som opptrer på slike lister, og da er det lett å få en følelse av at det snart er din tur. Jeg vil ikke. Men det er lett å si. Det er vanskeligere å verge seg. Dette er tross alt offentlig informasjon. Nå skyldes ikke denne skrekken at jeg for eksempel tjener pinlig lite eller uanstendig mye. Ingen av delene er tilfelle. Det er mer prinsippielt. Jeg synes det er privat og intim informasjon, selv om den altså er offentlig. Et mer rasjonelt argument er det at jeg jobber som frilanser og ofte er i situasjoner der jeg skal forhandle om honorarer. Da kan det være lurt å holde kortene tett inntil kroppen, hvilket er vanskeligere når Gud og hvermann kan lese hva du tjener i Dagbladet eller Se & Hør. Eller hva du skatter av. Anders Heger skriver i Dagsarbeiderbladet at dette er en form for pornografi. Og det er fullstendig riktig. Det sier ganske mye om den virkeligheten vi lever i at vi ikke bare holder oss med pornografiske bilder, men også med pornografiske tall. Vi er slaver under tallene i vår tid. For ikke lenge siden holdt en mann hele den fordømte nasjonen som gissel på grunn av et tall, som i tillegg var et tenkt tall: 36.9. Med fare for å virke nostalgisk og patetisk, tør jeg påstå at man aldri ville sett Einar Gerhardsen gå til valg på et tall. Han ville brukt andre argumenter. Men dette er nittiåra, og det som ikke kan uttrykkes i tall, er knapt verdt å uttrykke. Tallene er en slags kvasi-viten. De setter alle i stand til å si noe om et problem de ikke har peiling på. “Men jeg leste i Aftenposten at så og så mange prosent av de og de gjør slik og slik,” kan de si, og så er situasjonen under kontroll. Så vet man noe, og kan innkassere beundrende blikk. Ingen sfære av virkeligheten er fritatt fra dette. Jeg treffer ofte folk som vet at jeg skriver bøker, og når de har en slik livssituasjon at det siste de ville funnet på var å sette seg ned med noe jeg har skrevet, pleier de å spørre: “Men hvor mye solgte den forrige?” Da forteller jeg det, og så vet de hva slags forfatter jeg er. Ønsker de ytterligere informasjon, kan jeg jo fortelle dem hvor mange sider den var på. Så er det da merkelig at når avisene sitter på lister over hva folk tjener og betaler i skatt, er det for riksnyheter å regne. Det er godt stoff. Ytterst sett handler det om nittiåras egenartede definisjon av menneskeverd. Dette er du verdt. Dette er summen av dine ideer og anstrengelser, minus manglende evne til å omsette dem, og til å skaffe en skikkelig regnskapsfører. Dette er the bottom line. Hver kvinne og mann er et slags industrikonsern, og her kommer tallene på bordet. Du er det du tjener. The bottom line. Eller er det ikke slik? Våre ansvarlige politikere har signalisert en tydelig kursendring, hvilket burde gi enhver grunn til å grue seg enda mer for framtida. Eldre og helse først, sier de, eller helse og eldre først, avhengig av hvilket parti de tilhører. Hva betyr det? At helsa di er enda viktigere enn hva du tjener. Og det som er viktig, har krav på offentlighetens interesse, er det ikke slik? Så i framtida går jeg ut fra at det blir lagt ut en helt annen type lister, og der vil vi også være alle sammen. Der vil du kunne lese hvor høyt blodtrykk Torgrim Eggen har, hvor mange sigaretter han røyker daglig, hvor mange fyllinger han har i jekslene sine, hvor fort han løper seksti meter, dersom han overhodet er i stand til noe slikt, og selvfølgelig hvor gammel han er og hvor normale disse tallene er målt opp mot alder. Du vil kunne lese hvor mange røde blodlegemer han har og hvor mange sædceller per kubikkmilliliter. Jeg kan ikke skjønne hvordan noe så viktig kan være unndratt offentlighet.