De udugelige Dette er en historie fra virkeligheten. To venninner — la oss i personvernets navn kalle dem venninne A og venninne B — har avtalt om å møtes en vårkveld og finne på noe sammen. De skal treffes hjemme hos venninne A, som bor i en leilighet på Majorstua i Oslo, i første etasje. Venninne B kommer og ringer på døra, flere ganger. Ingenting skjer. Hun er i ferd med å snu og gå ned trappa når døra åpner såvidt på gløtt. I dørsprekken skimter hun venninne A, som freser lavt: “Kom deg inn, men fort!”. Inne i leiligheten er gardinene trukket for og stenger det vakre vårlyset ute. Venninne B får beskjed om å snakke meget lavt, de kan ikke spille musikk eller foreta seg noe annet som lager lyd. Ettersom gardinene ikke når helt ned til vinduskarmen, må de to krabbe langs gulvet i leiligheten hver gang de skal passere vinduene. Der blir de sittende og hviske og vente på mørket, som blir ganske knugende etter hvert fordi venninne A sterkt motsetter seg bruken av elektrisk lys, unntatt på badet der sminkingen skal skje. Først når mørket er totalt og stillheten senker seg over bygården, lister de to seg ut for å gjøre byen utrygg. Hva slags lyssky affærer er det som utspiller seg denne aftenen på Majorstua? Ingen verdens ting. Det er bare dugnad. De er dugnadsofre. De fleste som bor i sameie eller borettslag har nylig mottatt et rundskriv som åpner med “Endelig er våren her” eller noe tilsvarende lystig. Ofte ender de med å true med represalier dersom man prøver å unndra seg felles innsats. Der jeg bor har vi en skap-byråkrat som utsteder sine trusselbrev på korrekt nynorsk. Jeg har det foran meg. De aktuelle oppgavene er listet opp punktvis — det dreier seg om vindusvask, spyling og rydding, og lista kulminerer i det dunkle “andre ryddeoppgåver”. Av en eller annen grunn føler jeg at disse “andre ryddeoppgåver” er øremerket meg, eller “min seksjon”, som det heter i trusselbrevet. At min kjære, som er identisk med venninne A i historien jeg fortalte isted, skulle la seg overtale til å representere vår seksjon, ser jeg på som en uhyre fjern eventualitet. Videre heter det i brevet at seksjoner som ikke stiller til dugnad blir ilagt et gebyr på kroner 600. Jeg er usikker på den juridiske holdbarheten i dette — jeg kan ikke huske noe punkt om dugnad i kontrakten da vi kjøpte leiligheten. Men sekshundre kroner er bare en liten del av straffen. På toppen kommer det ubeleilige i å spille bortreist på dagen, og ikke minst det anklagende blikket jeg må utholde, både fra skap-byråkraten og de mer lojale seksjonseierne. Helt fram til neste års dugnad, da jeg får en ny sjanse til å gjøre bot i mitt ansikts sved. Alle dugnads-vegrere kjenner dette blikket, og for de som aldri har sveket kan jeg opplyse at det minner ganske mye om oppsynet til Høyre-leder Jan Petersen. Petersen gir meg denne følelsen av den prektige beboeren som vil organisere hele landet i dugnad, og det er den viktigste grunnen til at jeg aldri kommer til å stemme på ham. Sameiet jeg bor i har ganske god råd, så det er ikke for å spare penger at man hvert år i mai innkaller folk for å vaske og spyle og rydde litt. Dugnaden har en rituell funksjon. Ordet dugnad kommer fra det oldnorske verbet å duge, og det man skal bevise under dugnaden er at man duger, ikke som gartner eller vindusvasker eller som ansvarlig for “andre ryddeoppgåver”, men som nabo. Duger du som nabo? er dugnadens retoriske spørsmål. I hyggeligere borettslag enn mitt etterfølges gjerne dugnaden av øvelser i såkalt “bonding”; det skal grilles, pølser til ungene og svinekoteletter til de voksne. Jan Petersen, dugnadens yppersteprest, tar på seg forkle og betjener grillen. Kanskje har en av de mer frivole naboene gått så langt som til å kjøpe inn en kasse pils — bonding på flaske — for sameiets penger. I borettslag med såkalt fjernkulturelle innslag kan dette med pils og svinekoteletter være å stille urimelige krav til samkjensle. Kanskje er dette hva Fremskrittspartiet tenker på når de mener at borettslag skal stå fritt til å avslå fjernkulturelle familier — de kan fucke opp dugnaden. Dersom de i det hele tatt skjønner hva den representerer. I mitt trusselbrev står det intet om grilling. Ikke om hvor hyggelig det er at våren endelig er her heller. Bare om å vaske vinduer, luke i bed eller utføre “andre ryddeoppgåver” — ellers får du på pungen. Ingen gulerot, bare pisk, dersom man ser bort fra løftet om container å hive rusk og rask i. Ettersom trusselbrev-forfatteren unektelig er vestlending, grubler jeg på om jeg ikke er offer for en spesifikt vestnorsk form for dugnadsånd, der lønn for strevet ikke utbetales kontant i form av pils og svinekoteletter, men i himmelen. Dette må jeg huske å spørre om, ettersom kulturelle særtrekk opptar meg sterkt. I mellomtida prøver jeg å finne et passende fritidsantrekk. Riktignok sier innkallelsen ingenting om antrekk, men av tidligere erfaring vet jeg hvordan naboene reagerer dersom man kler seg påfallende upraktisk til dugnad. Kledd for unnasluntring, kunne man like godt ha sagt. Jeg blir vel nødt til å gå ut og kjøpe noe nytt.