Pokker i vold Vi har hatt en helg under anti-voldens stjernetegn. Dette var helga da vi snakket ut om den fæle volden. Hans majestet kong Harald skyldte på mislykket integrering når det gjaldt økningen av volden i samfunnet, mens statsminister Bondevik konsentrerte seg om de gamle traverne alkohol og uteliv. Det er feigt å bruke vold, mente Bondevik, da med mindre det er våre NATO-allierte som benytter den, mot et folk som ifølge vår kristne utenriksminister — sitat — “ikke forstår annet enn maktspråk”. Men vi skal snakke om den hjemlige volden, den som er uorganisert og derfor så mye skumlere. Det er klart det er en bekymringsfull utvikling at volden øker, spesielt i hovedstaden, og at man må applaudere de gode krefter som omsider ønsker å ta affære. Problemet er at det dessverre ikke er sant. Politimester Killengreen hadde store vanskeligheter med å få noen til å lytte da hun nylig la fram politiets årsstatistikk — i Oslo går volden snarere ned enn opp. Det er ikke slik at hun direkte motsetter seg økte bevilgninger til politiet — hvilken bedriftsleder vil nå gjøre det? — men den økte volden kan ikke brukes som argument. Den foregår nemlig bare i mediene. Man kan ikke forstå situasjonen annerledes enn at mediene, kollektivt, har blitt fullstendig besatt av vold. Ikke i den grad at de har begynt å hallusinere fram voldsepisoder, men de må ha blitt mye flinkere til å få med seg detaljene i hver enkelt episode. Ikke minst har mediene blitt veldig flinke til å fortelle oss hvor gjerningsmennene kommer fra, eventuelt hvor i verden deres foreldre er født. Her har man funnet, vil jeg hevde, et slags smutthull i personvernet. Vi har ingenting som heter minoritetsvern. I dagens våkne og voldsorienterte medier kan vi bare være sikre på at voldsmannen er hundre prosent rotnorsk, når det ikke oppgis andre data enn alderen. Det er med andre ord lett å få inntrykk av at den medieskapte voldsbølgen skyldes minoritetene, særlig dersom man til daglig ikke har annen berøring med virkeligheten enn gjennom pressen og Per Ståle Lønnings såkalte debattprogrammer i fjernsynet. “Vi må ha lov til diskutere dette, uten å bli stemplet som rasister,” blir det gnålt opptil sju-åtte ganger hver gang slike spørsmål står på dagsorden. Men javisst. Og det viser seg jo også, vi diskuterer knapt noe annet. Forestillingen om at det eksisterer en motvilje mot å diskutere spørsmål som har med de antatt negative sidene av innvandring å gjøre, er fullstendig falsk. Omtrent som voldsbølgen, altså. Og det er på dette tidspunkt at selveste Kongen tar det berømte bladet fra munnen. Jeg siterer: “Vi må ha lov til å slå fast at integreringsprosessen foreløpig ikke har vært vellykket på alle felt. Innslagene av fremmedkultur bærer utvilsomt mye positivt i seg, men vi har ikke klart å løse alle utfordringene som oppstår når andre generasjon av våre nye landsmenn vokser opp.” Sitat slutt. Vi må ha lov til å slå fast ... med andre ord, det må være mulig å diskutere dette, uten å bli stemplet som rasist. Man får full Per Ståle Lønning-déjà vu, og Carl I Hagen nøler ikke med å følge opp og kommentere hvor “oppmuntrende” det er at Kongen påpeker hvor mislykket integrasjonen av fremmedkulturelle er. Legg merke til at både Kongen og Hagen nå benytter begrepet “fremmedkultur”. I løpet av de siste fem-seks åra har dette ordet sivet inn fra retorikken på ytterste høyre fløy og opptrer nå som stuereint. Jeg er klar over at Kong Harald ikke omgir seg med den absolutte intelligentsiaen i Norge, men noen burde kanskje ta ham til side og hviske ham i øret at begrepet “fremmedkulturelt” er omtrent like verdinøytralt som “jødisk-bolsjevikisk”. Ingen gode nordmenn lar seg innbille at fremmedkultur kan føre noe positivt med seg, hva Kongen enn måtte mene med det (han er noe sparsom med eksemplene). Videre sier Kongen — sitat — “Kollisjon mellom forskjellige kulturer kan lett føre til en identitetskrise som de unge ikke klarer å takle.” Kulturene møtes altså ikke, de smelter ikke sammen, de “kolliderer”. En kollisjon ender nødvendigvis med et smell, for eksempel når identitetsforvirret ungdom provoserer fram vold, hvilket vi blir bedt om å anta at de gjør. Det er Hagens og Kleppes språk Kongen har lagt seg til med. Var det virkelig dette folk ønsket seg, da de påpekte at kongehuset var for lite folkelig? Uten å bli beskyldt for å være republikaner, må man ha lov til å slå fast følgende: Kongen kan passe sine egne saker. Han er selv, som det heter i statsrasistisk språkbruk, annen generasjons innvandrer, og viser tegn på å være temmelig dårlig integrert i det norske samfunn. Hans farfar levde femti år i landet uten å lære seg norsk, og selv to generasjoner etterpå velger Kongen å omgi seg med personer med dansk- og tyskklingende etternavn, i et miljø der det forekommer kriminalitet. Denne identitetskrisen gir seg også voldelige utslag, når Kongen og hans dårlig integrerte venner med jevne mellomrom samles i gjenger for å skyte forsvarsløse dyr. Dersom man virkelig ønsker å bekymre seg for volden, kunne det være smart å kikke på fakta. En gruppe mennesker som står for en reell og urovekkende økning i voldelig atferd er de psykiatriske pasientene. Voldsbruken deres er et produkt av en om ikke vellykket, så ihvertfall uhyre effektiv integrering — det man gjorde var å kutte ned antall behandlingsplasser og hive psykotiske mennesker rett ut i samfunnet. Det man selvfølgelig istedet skulle ha gjort, var å ansette dem i mediene, slik at Kongen og statsministeren fikk enda mer løskrutt til nyttårsrakettene sine.