To sjeler, én tanke På mange måter kan man si de er norsk film. Så hvorfor elsker vi å hate Wam & Vennerød? Svend Wam (45) og Petter Vennerød (43) gjør seg igjen klare til det store vårblotet. En ungdomsfilm med tittelen Lakki skal ut i mars. De to feirer 15-årsjubileum som filmpartnere i år, og har den største produksjonen bak seg av samtlige i bransjen. Er dere fortsatt forfulgt? Vennerød: Jeg er glad du spør om vi er forfulgt og ikke om vi føler oss forfulgt. Det siste blir vi ofte beskyldt for... Wam: Alle som hevder noe som ikke er allment godtatt eller populært, står for standpunkter eller belyser samfunnet i en slik vinkel eller slik grad som samfunnet ikke liker blir forfulgt. Det er jo slik det er. Men det kan jo umulig være fra etablissementets side? Dere får jo fortsette å lage filmer? V: Vel, det har tatt oss tre år å finansiere Lakki. Er ikke det ganske vanlig, da? Er det folk som pleier å få penger på første forsøk? W: Ja. Er man flink til å holde seg i maktens sentrum og hevde de meningene som er rådende, ligger man bedre an til å få garantier. V: Vi ser ikke noe poeng i å lage film om temaer som er eltet gjennom pressen og TV og som dermed er blitt til "sannheter". Kan dere gi eksempler på det? Filmer om incest, for eksempel? W: Ja, og kanskje enda viktigere, det mannssynet som hersker - mannen som voldtektsforbryter, incestforbryter og undertrykker - det er stadig populært. Det er ikke lenge siden En håndfull tid ble bejublet i høye ordelag, der mannen er skildret som et endimensjonalt svin fra A til Å. Det er da et og annet svin i filmene deres også? V: De svinene vi skildrer forsøker vi å finne formildende omstendigheter ved. Enten gjennom å forklare hvordan de har blitt slik eller gjennom å gi dem andre og gode sider. Har det gått automatikk i at filmene deres blir slaktet av pressen? V: Jeg skal fortelle hvordan det er... Jeg møtte Pål Bang-Hansen på gaten forleden og spurte når han skulle ha sitt neste filmmagasin. Han sa at siden vi nå skal ha premiere mellom to filmmagasiner, var det ikke naturlig å ha den i programmet før premieren, men heller vente og lage et program om slakten etterpå. HVA??!! V: Han sa det selvfølgelig med et smil, da... Når begynte skytset mot dere å bli så tungt at dere så et mønster i det? W: De tusen pistolene? Jeg tror det egentlig begynte med Hvem har bestemt (1978). V: Da tillot vi oss å vise en angstdrøm som hovedpersonen hadde om å bli lobotomert. Da fikk vi hele etablissementet mot oss. De påsto det ikke hadde forekommet lobotomi i Norge siden 1950, så hvordan kunne denne unge mannen drømme om det? I dag vet vi noe annet. W: Man lobotomerte folk i Norge opptil to år etter at filmen hadde hatt premiere. Det visste ikke vi. Men hele etablissementet sto altså frem og knuste oss, vårt syn og filmen i særdeleshet. Året etter kom Svartere enn natten, der vi tok opp ekteskapsvold, og da ble det om mulig enda verre. Det var ingen som satte fokus på dette da. Men halve landet kom seg på beina for å se filmen, for de visste hvordan det egentlig sto til i hjemmene. Siden har det da bare rast på, på en måte. Samme faen hva vi gjorde, var det noe som var galt uansett. Om mitt eget forhold til det dere lager; da jeg begynte å se filmene deres, som Lasse og Geir eller Hvem har bestemt?, talte de veldig direkte til meg om ting som opptok meg da. Utover 80-tallet følte jeg at de ikke gjorde det lenger. Er det jeg som har utviklet meg, eller er det dere? V: Du ble for gammel, skjønner du. W: Jeg tror jeg vet hvor det skjedde, hvor delingen skjedde. Det var i 1981, da vi møtte Wenche Foss. Det begynte med Julia, Julia og fortsatte med de to påfølgende filmene. Hun smittet oss veldig med sitt engasjement og sitt livssyn. Hun ble en slags antitese til Bjørneboe, da? V: Ja, slik at hennes humanisme, som var borgerlig fundert, på en måte erstattet hans, som var anarkistisk fundert. W: Vi ble veldig betatt av henne rett og slett. Så lagde vi noen filmer som ble mjukere på en måte. Men i trilogien vi lagde midt på 80-tallet var vi tilbake og snakket om vår generasjon og dens problemer. Da hadde vi kanskje ristet deg av oss, jeg vet ikke. Så fortell meg om Lakki, den nye filmen deres. V: Lakki handler om en gutt på 14 år som lever i det marerittet en storby kan være og det praktfulle en storby kan være. Hoved-rollen spilles av Anders Borchgrevink, som selv er 14 år gammel. W: Han lever et ensomt liv mellom sine to foreldre, som mer eller mindre har gitt opp å ta seg av ham, fordi de har mer enn nok med seg selv. Så han seiler sin egen sjø og blir mer eller mindre nødt til å oppdra seg selv, gjøre sine egne erfaringer. Det er en slags Paris, Texas, som det står i programbladet vårt. V: I den forstand at gutten må lete etter varme og kjærlighet i et ellers iskaldt miljø. Og havner i situasjoner man vanligvis ikke oppfatter som positive for et barn. Sånn konkret? V: Tja... utsatt for knark og vold, forsøk på seksuell utnyttelse etc. etc. W: Slik barn blir i byer. Snakker du av egen erfaring nå? W: Nei, det vil jeg ikke si (latter). V: Hvis man skal tro det pressen skriver handler jo ikke livet om annet. En filmkritiker har kalt det dere holder på med for "desillusjonsromantikk". Kan dere identifisere dere med det? W: Det er vel kanskje noe av det vi kan kalle anarkismens svakhet, kan man si. Det har lett for å bli det, særlig i de svarteste øyeblikkene. V: Jeg vil likevel si at vi alltid forsøker å finne et lys i enden av tunnelen. Selv en film som Hotel St. Pauli har det. Det var ikke lett å få øye på. V: Lars Roar Langslet påsto han hadde sett det. Hvor da? V: Det får du spørre ham om (latter). W: Men det er altså kort vei fra det fatalistiske verdensbildet, det gale eller desperate verdensbildet som anarkismen forfekter, til raljering og oppgitthet over tingenes tilstand. Kynismen også? W: Ja, kynismen, dadaismen eller nihilismen... De ligger der som perler på en snor og det er bare å forsyne seg. Lar det seg egentlig gjøre å være "opprører" innenfor et statlig produksjonsapparat? W: Det er et interessant spørsmål. Se på den spanske filmskaperen Pedro Almodovar - det er oppsiktsvekkende at han er i stand til å reise penger til å lage en film som Kjærlighetens matadorer. At det i Spania er så stor takhøyde må ha sammenheng med at det spanske demokratiet er så ungt og er i en slik lykkerus - det er ikke noe land i Europa hvor det er like høyt under taket som i Spania akkurat nå. Men innenfor vårt system, innenfor vårt fallende demokrati, er det annerledes. Hvorfor et fallende demokrati? W: Fordi vi lever i et sosialdemokratisk terrorsamfunn, der ett parti med en oppslutning på rundt 30 prosent bestemmer det hele. De styrer NRK, pressen, helsevesenet, kulturlivet, forsvaret, skolen - hva som helst. Da er vi ved å forlate demokratiets grunnidé. V: At man i Norge skulle få penger til å lage en film som raljerer med en nasjonalhelligdom - slik tyrefektingen er i Spania - oppfatter jeg som helt utenkelig i dag. En film om Gerhardsen-regjeringens "utryddelse" av tater-, fant- og sigøynerkulturen på 50-tallet, f.eks. Den filmen skulle det ikke bli lett å få på beina... Er deres rolle som en slags hoffnarrer, da? Et symbol på samfunnets storsinn? V: Jeg vil ikke se helt bort fra det. Hittil har man jo tatt seg råd til oss. Men den viktigste grunnen til at vi har fått finansiert Lakki er at vi har fått en så massiv støtte fra utlandet at man ikke har kunnet si nei til restfinansieringen. W: Hadde Døden på Oslo S vært mulig, og hadde den fått den mottakelsen den fikk, hvis Oslo hadde vært styrt av sosialistene på det tidspunktet? Ligger ikke mye av filmens krutt i skuddene mot Høyre-regjeringen i byen? Det hadde vært betydelig verre å henge ut Gerhardsen som skyldig for at ungdom går under i Oslo. Dere får ofte kritikk for virkemidlene i filmene deres. V: Ja, eller temperamentene våre. Virkemidlene er ofte en følge av vårt temperament. Vi lager en historie, forteller noe vi ønsker å fortelle, og gjør det på en slik måte som vi gjerne skulle ha fått historien fortalt på selv. Men dere tar vel ganske hardt i noen ganger? Ta f.eks. Hotel St. Pauli... man skriker, blodet spruter, man pisser på hverandre og så videre? W: Folk skulle pisse mye mer på hverandre. V: Kanskje vi er påvirket av den moderne pressen, da. Å pisse på hverandre er det eneste massemediene gjør. Ser dere nå de unge komme underifra og være sultne på privilegiene deres? W: Jeg synes det er overraskende lite, overraskende dårlig rekruttering. Jeg tror Per Haddal har sagt at norsk film antakelig tapte en generasjon til rockmusikken, fordi filmen var altfor tung å trenge inn i? W: Det er nok riktig. Rockmusikken og poesien, litteraturen. Jernteppet er så tett og apparatet så tungt å trenge igjennom at det for de aller fleste virker som en uinntakelig festning. Så begavede mennesker har valgt andre medier. Så dere trenger ikke å bekymre dere for konkurransen før, la oss si år 2010? W: Vi ønsker den og vil få den før. En av babyene våre i Mefisto-film, Thomas Robsahm, skal lage spillefilm nå. V: Vi kan jo ikke annet enn å glede oss når en ny generasjon slår rot og finner et publikum. Det er jo en forgubbing i norsk film i dag. W: Måtte Thomas lykkes, ved Gud. V: Og gjerne andre. Forutsatt at de har noe på hjertet og ikke kaster seg over et eller annet populært og ferdigtygd tema. Hva er det dere står som garantister for overfor publikummet deres? Hvorfor kommer folk uansett hvor ille kritikkene er? W: Vi er ikke kjedelige. Man stiller seg aldri likegyldig til det vi sier. De vet at de får noe med seg ut, uansett hvilket tema og i hvilken form. V: De kan bli rasende, fryktelig provosert. Er det genre dere har lyst til å forsøke dere på framover? W: Thriller. V: Vi har et manus til én, der vi tar et oppgjør med både presse, politikere og forsvar. En politisk/sosial thriller. Men støtteordningene er igjen slik i dette landet at en slik film ikke uten videre får penger. Vi har sendt den inn tre ganger. W: Det er så mange upopulære standpunkter og så mange spark i alle retninger at det er vondt for en komité å bli enige om noe. Hva slags begrunnelse får dere for avslag? W: De sier det er spekulativt. De kommer ikke utenom at manuset er profesjonelt skrevet og har driv og substans, for dette kan vi etter hvert, men de tåler ikke det som står på sida, og da er det spekulativt — for dem.