Fugl og fredsdue Anneli Drecker i Bel Canto Det er mulig Norge overdriver sin rolle som fredsskaper i verden. Men å sende Anneli Drecker til Midt-Østen som en slags kulturmegler er ikke den dummeste idéen vi har hatt. Man slåss ikke med hverandre når hun ser på. Hun er nylig hjemkommet etter noen uker i Israel, der Bel Canto har møtt musikere og lagt planer for en «fredsplate» sammen med både jødiske og arabiske musikere, og de nesten unaturlig blå øynene gløder av hva hun har opplevd der. Midt-Østen fungerer som en vekker for følsomme mennesker fra vår trygge og sedate virkelighet i «annerledeslandet»; plutselig blir ting som har med liv og død å gjøre nære og virkelige, verdensbildet vårt får seg en omdreining. Det er lett å se på Anneli at det gjør henne godt. Norges eneste popsangerinne av verdensformat har fylt 25 år nå. Jeg husker veldig godt første gang jeg traff henne; det var i Brüssel for sju år siden. Hun og Bel Canto, som var en trio da, bodde der nede den gangen. Usikre, men storøyde Tromsø- væringer langt hjemmefra. Det duskregnet, husker jeg, da vi gikk rundt i den stive og gammelmodige EF- (nå EU) -hovedstaden. Duskregnet i Oslo er nøyaktig det samme, men hun har rukket å bli kvinne siden da; hvalpefettet i kinnene er borte, øynene er litt mørkere og litt mindre barnlige, og når hun snakker er det en tone der som er både vitende og moden. Hun har blitt lettere å intervjue. Det som har forverret seg er klessmaken. Nå stiller hun i en hvit og svartflekkete fuskpels (syntetisk kjempedalmatiner) med velour-slengbukser og bluse i noe grumsete blågrønt til. Vel. Jeg er en av dem som lett gråter når jeg hører Anneli synge. Ikke fordi det er så trist, men fordi det er så vakkert. Så hun kan gjerne kle seg som Egil Drillo Olsen for min del. Men hun har med musikk jeg skal høre på fire låter fra Bel Cantos kommende plate. Og de eselørete tekstheftene (hvorav ett er nesten uleselig etter en hotell-oversvømmelse som tok særlig hardt på det som var skrevet med sprittusj) har hun tatt med. Hun har tenkt å se på mens jeg lytter. Det går bra. Og det låter spennende. Sangene jeg hører er mer direkte og fokuserte enn hva man er vant til fra Bel Canto-hånd. Plata skal ut tidlig på nyåret. I mellomtida kan noe av den verste sulten stilles gjennom å gå på kino og se rockumentaren Stein&Stjerner, som følger Bel Canto og Dumdum Boys gjennom Norge i sirkustelt, under Sirkus Midgard-turneen i fjor. Konsertopptakene er slett ikke det verste man har sett. Klump i halsen fikk jeg også. Men det er Midt-Østen vi begge brenner for. Vi er på japansk restaurant, der godsakene kommer i en jevn strøm. Etter en stund kommer Sonet-sjefen Terje Engen (som tidligere ga ut Bel Canto i Norge) inn sammen med Somebody’s Darling og setter seg på huk i tatami-rommet; det har ikke gått ti minutter før vi hører Engens credo, med høy stemme: «Det er forskjell på kjærlighet og sex!» Natt&Dag: Fortell om hvordan du opplevde Israel? Anneli Marian Drecker: Jo. Vi reiste ned sammen med Sigbjørn Nedland, ettersom det pæ mange måter er han som er drivkraften bak dette prosjektet. Idéen var Å koble Bel Canto med både israelske og palestinske musikere, som en slags workshop. I utgangspunktet var det meningen vi skulle ha workshopen der nede, men det er vanskelig for palestinerne ettersom de har portforbud. Så vi reiste hovedsaklig ned for å treffe de musikerne som Per Eirik (Johansen; bandets manager) og Sigbjørn hadde vært der nede og plukket ut allerede. Vel... det var 38 grader i Jeriko, som ligger trehundre meter under havflata. Vi møtte en israelsk musiker som heter Yair; han er jøde fra Irak, og de irakiske jødene snakker arabisk. Natt&Dag: Kan du banne på arabisk, nå da? (PS: Anneli er ei svært språkmektig dame; hun snakker engelsk, tysk og fransk flytende) Anneli: Nei, men jeg kan si vannpipe på arabisk, eller på arabisk slang: det heter «hapli-papli» (det korrekte ordet er nargileh). Men Yair var ihvertfall her og spilte i Oslo under den der fredskonserten i Oslo Spektrum, sammen med Arja Saijonmaa. Han har spesialisert seg på arabisk musikk også, og har vært ganske aktiv i fredsarbeidet. Så da vi møtte en palestinsk musiker, Saed, stilte han seg litt avventende i begynnelsen, men da Yair trakk fram en oud, en arabisk lutt, og spilte noen arabiske folkesanger, tok det helt av. De fant hverandre der. Det var artig å være vitne til. Det der banale i at «musikk forener folk» er litt sant likevel. Nils og jeg satt bare med hendene i fanget og så på. Så nå må jeg begynne å pugge arabiske toneskalaer. Det går på kvarttoner og hele pakka. Hver gang jeg bommer så treffer jeg. Natt&Dag: Så har du fått sansen for arabisk popmusikk? Jeg elsker det! Anneli: Det er kanskje litt drøyt å si. Men jeg har fått sansen for tonespråket deres. Det spesielle med arabisk musikk er at de ikke jobber med harmonier. De eksisterer ikke. Det går på skalafraseringer. Natt&Dag: Det er modal musikk. Anneli: Ja. Det er ihvertfall en helt ny måte å tenke på for meg. Natt&Dag: Jeg hørte bare på arabisk popmusikk da jeg bodde i Beirut i fjor høst. Den egyptiske er igrunn den beste. Anneli: Jeg har forstått det. Og Oum Kolsoum er det store forbildet som sangerinne. Hun døde på syttitallet en gang. Det fortelles at hun og kong Faruk av Egypt en gang gikk sammen om å få ryddet en syrisk rivalinne, som var mye penere enn Oum Kolsoum, og dessuten hadde forsmÅdd kong Faruk, av veien. Hun døde i en bilulykke som var arrangert for egyptiske penger. Men ihvertfall; jeg hadde en fantastisk opplevelse der nede. Det var ikke bare møtet med musikerne, det var like mye det å vandre rundt i Jerusalem, Å flyte i Dødehavet, å oppleve alle kontrastene, forholdet mellom jøder og muslimer. Det er to uker siden jeg kom hjem nå, men jeg er fortsatt ute i ørkenen der nede et sted. Natt&Dag: Du var der da han der Waxmann ble kidnappet, var du ikke? Anneli: Antakelig har vi kjørt forbi ham på motorveien. Du kan si det var synd at vi ikke plukket ham opp da. Og det er ikke den verste tilfeldigheten. Kvelden før det første attentatet skjedde i Jerusalem så var vi på den utekaféen. Vi hadde faktisk tenkt å kjøre tilbake dit kvelden etter, da det smalt... men jeg husker jeg så en soldat som gikk langs motorveien, og det kan godt ha vært ham. Det er klart, det er jo soldater overalt, men likevel; vi fikk det så tett opptil oss at jeg bare satte meg ned og begynte å gråte. Egentlig har det vært fred og ro der nede helt siden mai. Dagen før dette med Waxmann skjedde hadde vi tilogmed møte med Terje Rød Larsen. Dagen etter leste vi i avisa at han bare var oppgitt og frustrert. Jeg har ikke snakket med Sigbjørn Nedland siden da, men det skulle ikke forbause meg om ting har blitt vanskeligere. Det er enda vanskeligere å få med palestinerne på dette prosjektet nå. Det kan hende vi må vente ennå et halvt år. Idéen er jo at vi skal gjøre denne workshopen i Bykle i Setesdal; jeg må le når jeg tenker på å transplantere Saed fra appelsintrærne sine i Jeriko og opp i Setesdalen. Natt&Dag: Hvor mye tid hadde du brukt på å tenke på denne konflikten før det ble til at du reiste ned? Anneli: Ganske mye. Da jeg bodde i Brüssel i -87 bodde jeg i et hus sammen med jøder, med de som spilte i Minimal Compact. Jeg tilbrakte jula -88 sammen med jøder. Jeg har lært meg endel hebraisk. Dessuten har jeg alltid vært fascinert av arabisk musikk, særlig nordafrikansk musikk, som jeg har hørt mye på. Og denne idéen som vi jobber med ble egentlig påbegynt før Johan Jørgen Holst døde, da Oslo-avtalen kom istand. Litt før også, kanskje. Men det er klart - man har alltid hørt om konflikter i verden. Det kommer veldig mye nærmere når du f.eks. går i en gate i Tel Aviv der det har eksplodert en bussbombe. Sånn sett er jeg glad for det, for krisemaksimeringen i media hadde egentlig begynt å gjøre meg ganske passiv. Sånn sett er det fint å få det på maten. Du føler det kunne vært vennene dine... eller deg sjøl. Natt&Dag: Den følelsen hadde jeg veldig sterkt i februar, da jeg kom hjem fra Kairo, hvor jeg hadde vært og feiret ramadan, noe jeg syntes var en ganske fin opplevelse. Men den uka jeg kom hjem gikk denne Goldstein amok i moskéen i Hebron, og det som for meg alltid hadde vært en intellektuell sympati for palestinerne og deres sak, ble plutselig noe annet; jeg følte det var vennene mine som ble skutt på. Anneli: Ja, absolutt. Det er slik det føles. Når du ser det på TV og du ser det er muslimer og sånt noe, så tror du det er på en annen planet. Når du har vært der nede sjøl er det en annen opplevelse, og jeg er glad for at jeg får oppleve det. Natt&Dag: Har du forståelse for Hamas? Anneli: Nei, er du gal? De mener at hele verden skal bli muslimer... Nei, jeg er veldig sterkt imot alle former for politisk ekstremisme. Men til en viss grad - da vi var ute i den der «hapli-papli»-sjappa i Jeriko og snakka med gubbene der, fikk jeg en forståelse av at ting ikke var blitt så veldig mye bedre for dem, snarere verre. Arbeidsledigheten har økt, og araberne kan ikke lenger reise fritt rundt i landet som de kunne tidligere. Fredsprosessen har sine baksider. Men det er litt som i Øst-Tyskland; de får ikke gull og grønne skoger på dagen. Roma ble ikke bygd på en dag. Natt&Dag: Gull og grønne skoger må på en måte tas fra noen? Anneli: Ja. Jeg synes fredsprosessen er rettferdig, men jeg kan godt forstå at Hamas vokser nå, i desperasjon. Folk blir misunnelige, og de opplever begrensninger de ikke har sett før. Vi har vanskeligheter med å få Saed ut av Jeriko; det er råvanskelig å få pass og sånt. Natt&Dag: Kan man ikke også spørre om hvorvidt Gaza og Jeriko - to prosent av det Palestina var - er godt nok? Anneli: Jo, men spørsmålet er hvor langt tilbake i historien man skal gå for å gjøre dette regnestykket. Skal man begynne 600 år før Kristus, eller når skal man sette den historiske streken? Det er det store spørsmålet. Jeg er faktisk for at Jerusalem skal være internasjonalt, under beskyttelse av FN. Natt&Dag: Men ikke delt? Anneli: Nei. Natt&Dag: Men til syvende og sist: er det ikke deilig å få følelsen av å forstå noe av politikk, at verden blir litt mindre utydelig og ubegripelig? Anneli: Absolutt. Jeg har alltid sett på meg sjøl som både historisk og politisk analfabet, men det er fordi jeg ikke har fått servert ting på maten. Det har vært pensum på skolen og sånn, men det blir ikke det samme som å sitte oppe til fem om morgenen og diskutere politikk og historie nesten helt uten å legge merke til det. Å oppdage at politikk handler om medmenneskelighet og engasjement. Det er interessant å være i et land hvor folk er så opptatt av sin egen kultur, vet så mye om historien sin og sånt - fordi det rett og slett er viktig. Sånn sett er det nok positivt det som skjer med Norge på grunn av EU-kampen. Det har aldri blitt bestilt så mange bunader som nå... Natt&Dag: Den historiske og kulturelle bevisstheten henger sammen med i hvilken grad du føler deg truet? Anneli: Naturligvis. Og det er på mange måter sunt for Norge. Men utover det var det altså fantastisk å være i Israel i seg sjøl. Vi hadde vært i en ørkendal, som er en slags naturpark, når en landsby som heter EinGedi. Det var en spasertur på halvannen time fram og tilbake. Der sto det på skilt at man skulle gå minimum tre mennesker sammen, fordi det var ville leoparder der. Vi hadde bada i en foss der, for det var ganske varmt, og da vi var nesten tilbake, oppdaget jeg at jeg hadde glemt yndlings-T-skjorta mi. Det var ingen turister igjen, for det begynte å bli skumring, men jeg insisterte på at jeg måtte tilbake og hente skjorta mi. Så gjorde jeg det - sprang dit alene. Det var et enormt kick å springe helt alene i ørkenen med blodsmak i munnen, klatre i klippene og sånn. Da jeg sprang over elva igjen kom jeg fram til en oase med noen palmer, og der inne i ,mørket kunne jeg se et stort dyr som rørte seg... Jeg fant aldri T-skjorta, men det var en utfordring, en sterk opplevelse. Natt&Dag: Synes ikke du det er veldig romantisk i Midt-Østen - særlig om nettene, med alle luktene og lydene? Anneli: Jo. Jeg vurderer helt seriøst å dra tilbake og finne meg en kibbutz, og bli der ute i ørkenen i et halvt års tid eller noe sånt. Det var så deilig å komme til en plass som var slik jeg har forsøkt å beskrive det når jeg har sunget. Natt&Dag: Du har følt at det landskapet har funnes der i musikken deres hele tida? Anneli: Ja, absolutt. Og derfor var det ikke så viktig med den der T-skjorta. Det var bare det at jeg følte jeg måtte være alene der ute i ørkenen en liten stund. Jeg ble fantastisk lykkelig av det. Natt&Dag: Men når du kommer hjem fra Israel til den norske EU-debatten - føler du ikke da at det er skitsaker vi driver og skriker oss hese om? Sett i det perspektivet? Anneli: Jo, absolutt. Men på den annen side er det jo sånn at det som er bagateller for den ene kan være fryktelig viktig for den andre. Jeg syns egentlig det er sunt for det norske folket å skulle engasjere seg og måtte ta standpunkt til noe. Det jeg synes er ille er at det er så mange som har tatt standpunkt altfor tidlig, og som tviholder på det. Men jeg opplever sakene som banale - det er snakk om økonomi og kvoter, om velferd, ikke om humanitære ting som opptar meg mye mer. Natt&Dag: Men du, Anneli, som er født i Tromsø, er halvt tysk og har bodd i Brüssel - hvordan definerer du deg i forhold til Norge og Europa? Anneli: For å si det som det er: Jeg har ikke gjort meg opp noen endelig mening om EU. Jeg har nå den fordelen at jeg har tysk pass, da... så jeg slipper å pese med arbeidstillatelser og sånt. Natt&Dag: Manageren deres fortalte meg at dere var delt på midten i Bel Canto - at én var for og én var mot? Anneli: Da må han ha regnet med seg sjøl, da. Men slik jeg ser det - hvis hovedkvarteret til EU hadde vært i Amsterdam, så hadde jeg ikke tvilt. Natt&Dag: Da kan du ta deg faen på at motstanden hadde økt. Anneli: Tror du det? Natt&Dag: Ja. Amsterdam står vel omtrent for alt vanlige folk ikke ønsker seg i Norge. Anneli: For meg står Amsterdam for alt jeg ønsker meg. Ikke så mye narkotika akkurat, men takhøyden. Brüssel er, for å si det mildt, en erkekonservativ by. Jeg har bodd der på tysk pass, og snakka fransk, men jeg har aldri blitt behandla med så mye fordommer og rasisme som der. Av vanlige folk. Jeg har aldri følt meg så uønska. Det var ikke for ingenting at jeg stort sett holdt meg sammen med amerikanere og jøder da jeg bodde der. På toppen av det hele skaffet jeg meg en algerisk kjæreste som ble rundjult av skinheads rett foran nesa på meg. I tillegg kan man ikke legge skjul på at det belgiske politisystemet er det nest råeste i verden, etter det tyrkiske. Natt&Dag: Men meningen er vel ikke at den vanlige mannen i gata i Norge skal flytte til Brüssel? Anneli: Nei. Men jeg tror den viktigste grunnen til at ho Gro er så mye for det der, er at det er så mange gode restauranter der. Sjekk hvordan hun har lagt på seg i det siste! Natt&Dag: Apropos det: fikk du spist noe godt i Israel? Anneli: Ja, ja! Jeg spiste masse hommous og falaffeler og fersk frukt. Det var ikke akkurat typiske taxfree-varer vi kom hjem med; jeg hadde ferske dadler, leire fra Dødehavet, appelsiner fra Jeriko og ei flaske rødvin. Men det med EU... for å være helt super-fluffy, så må jeg si at jeg har hatt dårlige vibber på den der logoen deres helt fra begynnelsen av... Natt&Dag: Ha-ha-ha! Anneli: Jeg forbinder den der logoen med stjernene med Aldous Huxleys Brave New World! jeg kan ikke noe for det. Det er noe sånt slags elitepreg over det. Men jeg tror ikke det blir noe stor forskjell om vi går med i EU. Sannsynligvis havner vi der. Verden blir mer og mer forent, og grensene blir borte. Jeg synes finnene er så kule - der har det ikke vært noe oppstyr i det hele tatt. Det er ikke så viktig som folk skal ha det til. Natt&Dag: Men da du var hjemme i Tromsø i helga opplevde du vel ganske høy temperatur? Anneli: Ja. Ingen i Tromsø er for EU. Når du er vant til VG og Dagbladet er det som en annen verden å lese Nordlys. Der er Anne Enger Lahnstein statsminister allerede. Det er mulig jeg er litt ekstra negativ til EU etter den siste helga... Men foreldrene mine er faktisk veldig for. Natt&Dag: Men for å avslutte dette - er det ikke slik at mange europeiske musikere og kunstnere er tilhengere, fordi EU har gjort dem mer bevegelige, lagd et større marked? Anneli: Til en viss grad. Det er noe byråkrati man slipper når man er innenfor systemet, men det har aldri vært noe uoverkommelig problem for oss. (Digre porsjoner sushi kommer inn og tar kål pÅ EU-debatten. Anneli insisterer på pinner og griser fryktelig) Natt&Dag: Hva sier folk i Tromsø om å spise fisken rå? Anneli: Det går ikke an å si det engang der oppe. Men jeg synes det er merkelig at Norge og Japan, som har mye geografisk til felles, har så vidt forskjellig matkultur. Sushi med potet - jeg vet ikke helt hvordan det hadde funka... (Tråden tas merkelig nok opp igjen) Anneli: Du... vet du hva? Kanskje nettopp det at EU ville gjøre det lettere for meg som musiker er en grunn til å være imot. Fordi hele debatten dreier seg om særinteresser og hva jeg kan tjene eller ikke tjene på et medemskap. Natt&Dag: Noe helt annet: har du sett Stein og stjerner? Anneli: Ja, jeg har sett den to ganger. Jeg har ikke vurdert filmen så nøye. Jeg er på en måte ferdig med den turnéen, men synes det er en fin måte å ha dagbok på. Bedre enn dårlige videoopptak. Natt&Dag: Det jeg lurer litt på er hvorfor... Anneli: Hvorfor den filmen ble laga, ja, det lurer jeg også på. Ha-ha! Natt&Dag: Mja... eller hvorfor de følte det nødvendig å fjerne... Anneli: Brothers? Natt&Dag: Nei, jeg tenkte på det anti-rasistiske budskapet. Men på den annen side hadde det vel sett dumt ut å fokusere på anti-rasismen og så ta bort Brothers? Anneli: Ha-ha-ha-ha! Men spørsmålet er om det egentlig var poenget med turnéen. Steinar Vikan i Ramalama hadde idéen til denne turnéen lenge før Ungdom mot Rasisme kom inn i bildet. Og Lars Nilssen og Odd Syse hadde bare lyst til å lage en konsertfilm. Hovedårsaken til at dette gikk så dårlig var at folk ikke fikk vite at dette var en skikkelig rockturné, og ikke noe styr med politiske appeller og litt musikk ved siden av. Men idéen er ihvertfall å gjennomføre dette - eller noe liknende- hvert år. Særlig i Nord-Norge er det så få gode konsertsteder at det er bra om noen kommer med telt på denne måten. Natt&Dag: I et av intervjuene med deg i filmen sa du noe interessant om hva som skjer med deg når du synger? Anneli: Gjorde jeg det? Jeg tror ikke jeg sjøl forstår noe særlig av hva jeg snakker om der. Natt&Dag: Du snakker om å bli en annen person. Om besettelse, nesten. Anneli: På en måte tror jeg du er nødt til å være litt schizofren for å kunne opptre. På den annen side så kan man jo også reise til en plass og finne noe der... det kan jo diskuteres om det virkelig var en leopard der, men i fantasien min ble det det. Det satt adrenalinet mitt igang. Natt&Dag: Var det en del av greia da du bestemte deg for å satse på å synge, det at du ville se verden? Anneli: Ja... kanskje ikke i fysisk forstand. Men jeg tenkte ikke så langt da, at jeg skulle få reise så mye. Mer at det å begynne å synge var et slags opprør, at det lå en eskapisme bak det. Helt siden jeg var liten har jeg vært en person som har hatet, ja, hverdagslivets trivialiteter. Så hvis det ikke hadde blitt musikken, kunne det gjerne vært dop eller noe annet dumt. Natt&Dag: Dop har det alltid vært mye av i Tromsø. Har det med mørketida å gjøre? Anneli: Kanskje. Det kan være veldig vakkert i Tromsø om vinteren, med stjernene og nordlyset som blafrer. Men jeg har aldri vært noen stor fan av mørketida. Den dagen jeg bestemte meg for å flytte fra Tromsø, var da jeg møtte opp på skolen klokka halv ni om kvelden. Jeg hadde sovet middag og trodde det var morgen igjen. Natt&Dag: Ha-ha! Anneli: Men jeg mener at hvor langt man kan nå kreativt er veldig avhengig av hvilken drivkraft det var som satte det hele igang. Jeg tror at med Bel Canto dreide det seg veldig mye om lengsel, og om utforskertrang - jeg tror det er August-syndromet. Natt&Dag: Det er i høy grad en norsk drivkraft, eller hva? Anneli: Ja. Og det som skjedde da vi fikk elektronikken inn i musikken, var at man kunne skape landskaper. Utover åttitallet fikk plutselig musikken en veldig grafisk form. Det var det å kunne reise inn i disse landskapene - det var nesten en virtual reality-opplevelse. Det ble et rom der man kunne bevege seg, et rom hvor det også var farer du måtte takle. Første gangen jeg sang i en mikrofon med klang på var... min første tripp. Den første techno-låta jeg hørte var Depeche Mode med «I Just Can’t Get Enough». Etter det har jeg ikke... fått nok. Natt&Dag: Veldig umoderne å innrømme at man liker de greiene der. Anneli: Det er kanskje det. Men jeg synes det begynner å bli veldig umoderne å si at man liker house og techno også. Det er på tide det tar nye veier, det der også. Natt&Dag: Så hvilken vei føler du at Bel Canto tar for tida? Anneli: Jeg tenkte nettopp på det. Jeg tenkte på dette fenomenet med sju år - vi har holdt på i sju år nå. Natt&Dag: The Seven Year Itch? Anneli: Hva er det? Natt&Dag: Det er det som skjer med en ektemann når han vært gift i sju År. Det begynner å klø. I en film fra femtiåra skjer det at Tom Newell blir forelsket i nabojenta, som er Marilyn Monroe. Anneli: Ha-ha! Det var ikke helt det jeg tenkte på. I oldtiden var det slik at konger som regjerte mistet sin kraft etter en sjuårssyklus, så de hadde ritualer da de ga fra seg makta og måtte vinne den tilbake. Dessuten er det jo slik at i løpet av syv år skifter du ut hver eneste celle i kroppen. Du er et nytt menneske hvert syvende år. Natt&Dag: Er det slik man har regnet seg ut til at myndighetsalderen har vært 21, mens man har vært sju når man begynte på skolen og fjorten når man ble konfirmert, sånn røffly? Anneli: Det har jeg ikke tenkt på. Det kan være noe. Men alle cellene er ihvertfall byttet ut siden vi startet Bel Canto. Jeg merker det best på tekstene jeg skriver. Og de handler om menneske og om samfunn - ting jeg ikke hadde tatt i for sju år siden. Medmenneskelige relasjoner. Ofte desillusjonerte og selvrannsakende, tekster med sånne Kieslowskifilm-avslutninger. Natt&Dag: Mener du at det blir mindre undring nå enn tidligere? Anneli: Nei, det er masse spørsmål. Men de er mye mer direkte og personlige, ikke sånne vage metafysiske spørsmål som svirrer der ute mellom galaksene. Natt&Dag: Og hva skjer der nede på jorda? Det er tross alt ganske lenge siden dere ga ut plate nå? Anneli: Ja. Det er ingen hemmelighet at vi forsøker å komme oss ut av avtalen med Crammed i Belgia, som omfatter to album til. Vi har lyst til å skaffe oss en internasjonal avtale som gir Crammed en viss prosent av det totale salget vårt. Natt&Dag: Har dere nok gode singellåter til å gå ut og shoppe på det åpen markedet? Anneli: Vi har nok singler. Vi har fått være helt i fred i to år, og hadde til slutt 37 låtskisser å velge mellom til denne plata. Vi har sluppet å tvinge fram låter. Natt&Dag: Får vi høre resultater av det israelsk-palestinske eventyret også? Anneli: Ja, hvis vi rekker å realisere det. Det har i øyeblikket med politiske omstendigheter å gjøre, men man må ikke glemme at det står personer bak også, personer som brenner veldig for dette, og for fredssaken. Natt&Dag: I den delen av verden betyr det vel ganske mye hva familiene deres sier også? Anneli: Ja, og det jeg syntes var veldig kult var det som skjedde etter at Yair hadde vært i Oslo. Foreldrene hans er veldig anti-palestinske, men da Yair var i Oslo hadde han håndhilst på Yassir Arafat. Til å begynne med ville ikke faren snakke med ham på telefonen. Så hadde moren tatt for seg faren og sagt: «Hvis din sønn tar Arafat i hånda, så er det for at du skal lære noe av det.» Det er snakk om at den yngre generasjonen skal lære opp den eldre; det er en alvorlig generasjonskløft her. Natt&Dag: På den annen side er det vel den yngre generasjonen som er i Hamas? Det er de som har vokst opp under intifadaen? Anneli: Ja... de sier at for hver martyr som dør, vil det vokse fram ti nye terrorister. Det er jo akkurat som ugress! Som flatlus. Men det er jo ekstremister på begge sider. Natt&Dag: Og begge mener de har Gud på sin side? Anneli: Ja. Det er skummelt hva religionen kan gjøre. Natt&Dag: Et annet sted i denne dokumentarfilmen nevner du noe som har med «tidligere liv» å gjøre. Er det det du tror på - reinkarnasjon? Anneli: Jeg er mer en tviler enn en troende. Jeg tviler mye mer på at vi har ett liv enn jeg tror på at vi har flere liv, for å si det sånn. På den måten kan man si jeg tror på reinkarnasjon. Natt&Dag: Det jeg lurer på med det spørsmålet er om det fins trosystemer, alternativer, som ikke forutsetter at en masse andre mennesker skal ryddes av veien? Anneli: Ba’hai! De har plukket det kuleste fra alle religioner. De er slett ikke ille. Men mennesker kommer aldri til å slutte å undres over sin eksistens, og trangen til å tilhøre et trossamfunn er veldig sterk. Vi er jo egentlig et flokkdyr. Natt&Dag: Og felles tro gir en sterkere binding til flokken? For å ta dette med EU igjen - det er vanskelig å se for seg at noen skulle være villige til å dø for markedsliberalismen? Anneli: Ha-ha! Ja, det blir for banalt. Når du ser en verden hvor liv og død er så nært i hverdagen, blir denne egennytten litt tåpelig. Du får mye viktigere livsspørsmål servert på maten der, og det betyr selvfølgelig at dette med hva som skjer når man dør får en helt annen betydning. Natt&Dag: Det jeg opplevde da jeg snakket med folk i Libanon var at noen var takknemmelige for krigen. De har hatt krig i femten år, og det som hadde skjedd var at tendensen til oppløsning av familien, etter vestlig mønster, hadde snudd. De hadde funnet tilbake til familien som grunnverdi, fordi mye av den andre tryggheten falt bort. Anneli: Det er nettopp det jeg prøver å skrive om i en av tekstene mine. Den handler om at alt det vi har ikke er verdt stort hvis man ikke har noen Å dele det med. Hva har man hvis trofastheten faller bort? Bibelen sier at det bare er to ting som kan skille to mennesker som er glade i hverandre, og det er døden og utroskap. Det gjelder ikke lenger her. Døden har vi i vår verden utsatt på ubestemt tid, og utroskap virker det som vi gjennom media nå har akseptert. Det er skummelt å se på. Jeg og Nils var ute og gikk en tur ute i Jeriko-dalen og gikk forbi et hjem der det satt muslimske kvinner ute på terrassen. De vinket på oss og inviterte oss på kaffe, så vi satte oss ned og begynte å snakke. De begynte å grille meg: «Hvorfor har du kort hår? Hvorfor er du ikke gift? Hvorfor har du ikke barn?» For dem var det en skam. De så på meg som om jeg ikke var verdt noe som helst. Egentlig liker jeg ikke kvinnesynet i islam, det at du ikke er verdt noe når du ikke er gift, men å sitte der og forklare dem at «Eh... egentlig har jeg en type, men det har blitt slutt, og så har jeg en elsker, og det kan hende at...» og så videre. Det er helt umulig å forklare. Natt&Dag: Tror du ikke livene deres er mer nyanserte enn vi forestiller oss? Anneli: Jo. Poenget var at til tross for dette hadde jeg det veldig hyggelig der. Jeg lekte litt med ungene deres og sånn... alt var så avslappa og de var så utrolig gjestfrie. Og øynene på noen av disse kvinnene var noe av det viseste jeg har sett. De hadde en indre ro. Natt&Dag: Mye av motsetningen mellom den muslimske verden og vår verden handler om at de frykter vår kultur, særlig dette med moralen som vi var inne på, og poenget er ofte at de får et vrengebilde gjennom TV og filmer - de ser «Dallas» og tror vestlige ektepar jevnt over oppfører seg som J.R. og Sue Ellen. Anneli: Akkurat slik er det den andre veien også. Vi får bare se bilder av arabere som er hissige og «farlige» og roper på blod. Jeg ble så sur på han der journalisten som spurte Arafat på TV nettopp om han var klar over at Kåre Kristiansen hadde gått ut av Nobel-komitéen fordi han regner deg som terrorist? Det blikket Arafat sendte ham! Vi er litt dumme her i Norge - vi har blitt så høye i hatten etter OL, vi skal redde hele verden, ikke sant? Og så dummer vi oss totalt ut med den der fredsprisen. Natt&Dag: Hva mener du med det? At ingen av dem har fortjent den? Anneli: Jo, det kan man si. Men jeg er motstander av at politikere skal få priser for å lage fred. Det er jo jobben deres. Man burde gi prisen til Terje Rød Larsen eller noen av dem der nede som har arbeidet for fred på et rent idealistisk plan. Natt&Dag: Og som ikke har så mye blod på henda som de tre der? Anneli: Ja, er du gæren? Da jeg var liten husker jeg omtrent de skremte oss småbarn med Arafat - han var omtrent som Saddam Hussein! Men jeg har lyst til å fortelle en vits: Nils og jeg og Yair var ute og kjørte i ørkenen, og vi begynte å mase om hvor kjedelig det så ut, bare sand og stein og brunt og grått, og vi holdt på lenge og maste på den måten. Så til slutt sier Yair: «Yes, but you must remember - to us, green is kitsch!»