White Noise

 

Blir vi mer skapende nr omgivelsene innbyr til det? Hypotesen blir i disse dager industritestet i det nye DOGA-senteret (senter for design og arkitektur) i Oslo.

 

Interir fra Mortensrud kirke, Oslo. (Foto: Jan Olav Jensen)

 

 

To gamle industribygninger, en verkstedshall fra 1870-tallet og en transformatorstasjon fra 1940-tallet, er fyd sammen og nyinnredet av det radikale arkitektkontoret Jensen & Skodvin. I det nye huset har to av landets viktigste institusjoner for skapende virksomhet flyttet inn: Norsk Form og Norsk Designrd.

            Designrdet holdt tidligere til i triste, vanlige kontorlokaler, mens Norsk Form hadde et hus som mest av alt minte om et typisk moderne business-hotell. Verken trist, vanlig eller typisk er begreper noen ville finne p bruke om det nye senteret.

            Den aller frste tanken som slr en er at Gud, her har jo ikke arkitekten gjort noen verdens ting. En naken fabrikkvegg i den store utstillingshallen str slik den ble satt opp for 130 r siden, med synlige bjelker under halvt avskallet puss. Lfter man blikket, fr man imidlertid ye p en mezzanin i glass og klare farger, nesten som om et romskip er i ferd med lande i det gamle industrilokalet. Dette er en konferansesal.

            De samme kontrastene mellom industriell rskap og fargerik lekelyst finner man i kontordelen, som er plassert i den nyere av de to strukturene. Her griner armeringsjern fra medtatte betongbjelker. Toalettene er en futuristisk nattklubbfantasi av byde stlplater, der man ikke har brydd seg med dekke til skader eller fjerne produksjonsnumre og spor.

Hele dette huset taler med en demonstrativ rffhet som frister til hente fram det gamle hedersbegrepet rockn roll. Men s viser det seg at Jan Olav Jensen selv har et enda bedre ord for det. Han kaller det white noise.

            Det vi har gjort er p en mte det motsatte av restaurere et hus, forteller Jan Olav Jensen. restaurere betyr sette en bygning tilbake til en valgt tidsepoke. Vi har snarere villet at alle bygningens tidsepoker skal vre synlige samtidig. Det er det jeg mener med white noise, som i musikken str for alle tonene i det hrbare spekteret p n gang.

            Jan Olav Jensen er 45. Han har vunnet en rekke priser for en produksjon som ikke er gigantisk, men som omfatter s forskjellige ting som et leprasykehus i India og en kirke i glass, stein og stl i en av Oslos forsteder. Inntil nylig pendlet han mellom Oslo og Harvard-universitetet, der han hadde et viktig gjesteprofessorat, The Kenzo Tange Chair. I fjor hst ble Jensen professor ved Arkitekthyskolen i Oslo. Omtrent samtidig pnet DOGA-senteret i Hausmanns gate 16, som er hans frste arbeid p en allerede eksisterende bygning.

            Han smiler ikke ulikt en rev. Jan Olav Jensen gir inntrykk av bde vre reflektert og ekstremt talentfull. Ofte henter han sine metaforer fra musikkens verden s ofte at vi er ndt til sprre om han ogs har bakgrunn som musiker. (Bygningen i Hausmanns gate karakteriserer han for eksempel som et konglomerat, eller som en samle-LP snarere enn et album.)

            Nei, faktisk ikke. Jeg er bare veldig glad i musikk. Og jeg ser mye parallellitet mellom musikk og arkitektur. Det er store likheter i prosessene. Den viktigste forskjellen er at et musikkstykke har en begynnelse og en slutt. Et hus, derimot, er alt p n gang.

 

Nd lrer naken kvinne spinne, sier vi p norsk. Hun lrer visst endel annet ogs. For iflge Jan Olav Jensen er interiret i Hausmanns gate inspirert av to hovedfaktorer: Drlig tid og lite penger.

Dette var et ekstremt hektisk prosjekt. I tillegg til at bde tiden og pengene var knappe, har vi hele tiden vrt i forhandlinger med Byantikvaren, som har ansvaret for bevaring av den opprinnelige bygningsmassen. De har godkjent alt vi har tegnet, spesielt med hensyn til at det utvendige ikke skulle endres radikalt.

Det vi har lagt til, er noen mindre utvendige glassbygg som gir et signal til omverdenen, nesten som om huset har ftt et kostyme. Hvis vi beholdt hele fasaden urrt og bare indikerte senteret med et skilt, ville det blitt for kryptisk, som inngangen til en hemmelig losje.

Og denne nesten provokative rffheten, hva slags historie forteller den?

Vi kunne selvsagt ha forvandlet huset til en hvit boks. Slik jeg ser det, ville det nesten vrt som lobotomere bygningen. Da hadde vi fjernet all lidenskap, historie og tilstedevrelse. Mange har stilt sprsml om ikke srlig utstillingshallen burde vrt mer nytral. Alts en hvit boks. Jeg vet ikke helt jeg kjenner personlig en del kunstnere, og det er mange av dem som liker stille ut i gamle fabrikkhaller, i rom som er mer uttrykksfulle enn de polerte og uskyldsrene.

I det hele tatt er det blitt noe udannet ved denne bygningen som appellerer til meg. Jeg synes det passer til et senter som tross alt blir betraktet som en institusjon for borgerlig dannelse.

Det ville ogs vrt enkelt, sier Jensen, skape et interir som str i samsvar med den gjeldende smaken, et interir som er in. Paradoksalt nok har anstrengelsene for unng dette frt til noe som oppleves som veldig kontemporrt, som kanskje til og med tler tabuordet hipt.

Vi formulerte et sett regler fr vi gikk i gang med prosjektet, forteller Jan Olav. Vi bestemte oss for betrakte bygningen som natur, som jungel eller som ruin. Der hadde vi hp om oppdage en annen type nytral bakgrunn. S var kunsten avdekke hemmelighetene som allerede fantes i huset. Hva resultatet ville bli, visste vi helt enkelt ikke, i hvert fall ikke innenfor smale marginer. Det fins alts et klart element av slump.

For gi ett eksempel: vi instruerte murerne til g rundt og banke i veggene. Der de oppdaget en bom i veggen, skulle de banke av pussen over den. Slik avslrer bygningen en kompleks informasjon p en mte som ikke var mulig planlegge. Slik jeg betrakter det, har bygningen en intens, kompakt historie som ikke uten videre lar seg verbalisere. Den er ikke narrativ, men har struktur mer som informasjonsmengden i en hjerne eller en databank.

Enda et paradoks: det viser seg at Jan Olav Jensen ikke er spesielt interessert i hva bygningene har vrt brukt til tidligere. Han har snarere valgt overse det. Med historie eller informasjon mener han den rene, fysiske materien, som det har vrt arkitektens jobb blottstille. S konsekvent foregikk dette arbeidet at ogs bygningens svakheter er framhevet.

Ja. I den nyere delen var det gjort drlig stpearbeid, slik at det var kommet fram mye synlig armering. Brannkonsulenten ville pusse alt, noe jeg opplevde som synd. Vi lagde tegninger der vi bare pusset der vi mente det var helt ndvendig. Mnsteret som framkommer er en helt eksakt lesning av de feilene som ble gjort p 1940-tallet. Her har vi alts gjre med enda en historie som ikke gikk tapt. Det har sltt meg at lesbarhet er en mangelvare nr gamle bygninger skal ominnredes. Man har lett for dekke til for mye.

Mye tyder p at publikumsfavoritten i det nye DOGA-senteret vil bli toalettene. Byde, ubehandlede stllameller er kombinert med skarpe, slende farger futuristisk og meget effektfullt.

Vi valgte gjre toalettene runde, eller rettere sagt kurvede, rett og slett for spare plass. Stedet hadde ikke tlt en konvensjonell struktur. Det vi har gjort, er et godt eksempel p hvordan industriens muligheter pvirker formgiverens vokabular. For bare et par r siden ville det vrt enten umulig eller veldig dyrt lage noe slikt. N fins det valsemaskiner i skipsindustrien som kan valse stlplater i kurver rett fra vre digitale tegninger. Ogs p dette punktet ville vi at stlplatenes historie skulle vre fullt leselig.

Vi spr om han kan vre fortrolig med begrepet idfabrikk?

Absolutt. Dersom det kommer fram gode ideer mellom disse veggene, har vi lyktes med noe. Det fins mange land der bevisstheten om god formgivning er strre enn i Norge, men disse to institusjonene er viktige. Man regner med at huset skal motta mellom 40 og 50.000 beskende i ret.

Hvordan gikk s dialogen med de framtidige brukerne?

Det har vrt interessant og inspirerende jobbe med 40 designere og arkitekter som byggherrer. Mest av alt er jeg overrasket over at de viste seg vre s modige man kan lett tenke seg at akkurat disse brukerne ville vre de mest politisk korrekte av alle, men istedet var de veldig pne og nysgjerrige p nye inntrykk.

            Inger Bertelsen, som er daglig leder for driften av huset, er en av dem.

            Vi synes at ombyggingen har tilfrt flere kvaliteter enn bare det skape et senter. Det har p mange mter blitt en lekeplass, og en bygning som inspirerer til brukes. En av mine favorittdetaljer er den store trappen i hjertet av huset, som fr meg til tenke p Spansketrappen i Roma. Da vi hadde pent hus her fr jul, var det flere mdre som tok trappen i bruk for amme sine barn.

Hausmanns gate 16 ligger ned mot Akerselva, som en gang var hovedpulsren for industrien i Oslo. Noe slikt eksisterer ikke lenger. I dag foregr det en omfattende renovering av hele miljet langs elven, der det meste dreier seg om nye, urbane boliger og informasjonsindustri man kan g trrskodd p mediearbeidere, webdesignere og innovatrer helt fra fjorden og flere kilometer nordover, sies det. Nabo til DOGA er Jakobskirken, som de siste rene har vrt i bruk som kulturkirke her arrangeres konserter og opplesninger med relativt verdslig innhold, som f.eks. en aften viet musikken til Edith Piaf.

Jan Olav Jensen ser for seg at hans hus skal inng i et nytt kulturmilj der kirken blir en vesentlig partner.

Jeg har tenkt p plassen utenfor som en form for plaza, noe litt sydeuropeisk, med kafeer og folkeliv. Det gjenstr en del fr vi er kommet s langt.

Sydeuropeisk er ogs nkkelordet for kafeen i DOGA-senteret, som i skrivende stund ikke er ferdigstilt. Der skal Balthazar, vanligvis regnet som Oslos beste italienske restaurant, pne en filial.

Snart skal det alts dufte hvitlk, trffel og stearinlys i Jensen & Skodvins idfabrikk. Dette p toppen av kreativ svette, rets moteparfymer og spilt vernissage-hvitvin. Var det noen som snakket om kompleks informasjon?