Eat to the BEAT: Torgrim Eggen koker med rockens kjøkkensjefer Den nye Espelid Hovig? Den nye Espelid Hovig benytter seg flittig av den gamle. Egentlig er det uklart om Sverre Sæverud overhodet har lagd mat før. Men han har såvidt sterke meninger om temaet at det lar vi gå. — Norsk mat! Ikke noe jålegreier. Skikkelig real norsk mat. Fårikål! Greier du å få det ned i den der snobbemagen din? Sverre Sæverud har aldri likt musikkjournalister. Spesielt ikke de fra BEAT. Riktignok er det år og dag siden undertegnede konverterte til matjournalistikken, men Sverre Sæverud er som elefanten. Han glemmer ikke et stikk. Egentlig var det et svinehell at han ville ta oss imot i det hele tatt. Sverre forlangte nemlig at redaktør Morten Ståle skulle lese opp hele anmeldelsen av sin nye CD “Bølgene og vinden” over telefonen før det ble innvilget noen audiens. Nilsen fortalte at han ikke hadde mottatt anmeldelsen ennå. (Han løy. Skiva fikk to B´er, én mer enn den forrige.) — Når man skal lage fårikål, er det to ting man må må være veldig nøye med: Kvaliteten på fåret, og kvaliteten på kålen, sier Sverre. Han åpner ettermiddagens første (?) øl. Fåret ligger pakket i plast, i to digre pakker merket “Fårikålkjøtt”. Kålen, foruroligende likt et menneskehode i størrelse og form, balanserer på kjøkkenbenken. Da Sverre har konsultert Ingrid Espelid Hovigs rødrutete kokebok ferdig, går han løs på kålhodet med en kinesisk grønnsaksøks likt Aleksander på den gordiske knuten. Snart spruter kål til alle kanter. — Jeg er bare så drita lei av alt det der matsnobberiet, disse jappetullingene som har vært en gang på Tøyen og har blitt for kule til å spise ordentlig norsk mat, sier Sverre og gjør noen nifse fakter med det kinesiske stålet. — Og DU er faenmeg den verste av dem! Det er din skyld. — Er ikke det der en wok? spør vi og peker på et objekt på kjøkkenbenken hans. — Og den skal dere bare gi faen i å ta bilde av. Sverre har grovhakket kålen og begynner å gjøre det samme med fårekjøttet. Etter noen minutter går han lei og slenger bitene hele oppi gryta. — Det blir rock´n roll-versjonen, flirer han. — Vet du hvem som lagde den beste fårikålen jeg har fått? Den indiske kona til Axel Jensen, sier jeg. Sverre bare glor olmt tilbake. — Typisk smart-ass journalist-ting å si. Er du klar for mitt hemmelige triks? For all del. Han arrangerer kjøtt og kål noenlunde lagvis på toppen av en smørklatt, drysser salt og en halv pose pepperkorn innimellom. — Her kommer det, sier han, åpner en halvflaske Ringnes pils og heller denne over. Så fyller han på med kokende vann. Jeg sjekker Espelid Hovig mens Sverre er ute og pisser. Der står intet om øl. Det tar halvannen til to timer å koke en kjele fårikål, og ettersom Sverre ikke akter å servere noen annen forrett enn pils, er det rikelig tid til å høre den nye CDen hans to ganger. Uoppfordret. Sverre setter den på, unnskylder seg og forsvinner inn i et værelse for å snakke ubegripelig lenge i telefonen. Vi benytter anledningen til å studere det sæverudske hjem. Ryktene om at Sverre har drukket opp alle pengene sine er betydelig overdrevet. Her er dyre tepper, overdådige sofaer, et heidundrende stereoanlegg, en gigantisk TV og ufattelige mengder etno-kitsch båret hjem fra det store utland. I bokhylla finner vi at Sverre — eller Solveig, kona hans — er medlem av samtlige norske bokklubber og spesielt bokklubben Energica. Dette understreker på en måte møbelkarakteren i musikken vi må høre på. Men kjøkkenet hans er tøft, og slett ikke innredet av en person som trenger kokebok for å lage fårikål. Det fins mengder av eksotiske sauser og krydderier i skap og på hyller. En av dem er fra Louisiana og bærer det poetiske navnet “Bottled Hell”. Vi aner en kvinnehånd. “Solveig er på Madeira med mora si. Ellers hadde dere aldri fått slippe inn,” sa Sverre så snart vi kom. Som for å imøtegå ryktet om at kona skal ha flyttet fra ham. Slik ser nemlig deler av huset ut — uåpnet post på stuebordet, et badehåndkle slengt over en stol i entreen, tomgods og pizzabokser, oppvask og kaffekopper alle vegne og askebegre fulle av sigarstumper. — Liker dere skiva? spør Sverre idet han kommer ut igjen med en ny pils til hver. Fotografen nikker brydd. Jeg tør ikke annet. — Hør på pianoet i introen her, sier han og setter på en av låtene om igjen. Vi hører. — Ikke akkurat DeLillos, eller hva? sier Sverre. — Fytterakkern, det er kult å få en ordentlig produsent for en gangs skyld. Denne torturen vedvarer en halvtimes tid. Vi drikker raskere og mer desperat. — Alle musikkjournalister er mislykka musikere, opplyser Sverre. — Du må ikke tro jeg har glemt hva du har skrivi. Men det er ålreit. Jeg er her, og det er ikke du. Greit nok det, eller? — “Jeg er her, og det er ikke du”? — Ja, BEAT går jo inn. Det må jeg si jeg ikke gråter noen krokodilletårer over. Fint og flott å være hip og sitte i Oslo og vite hva som er godt og dårlig, men dere har alltid vært i utakt med folkemeningen. Ikke tro at det lønner seg. Sverre er inne på et favorittema nå. Han har alltid sett på musikkpressa som selve slangen i paradiset, som håret i suppa. Dette har han tilogmed skrevet sanger om. For Sverre har det aldri vært nok å selge plater i bøtter og spann; han vil ha både makten og æren. Hva skjedde med “Ta penga og stikk”? — Jeg skal innrømme at jeg hadde stor respekt for Tore Olsen, men dere andre har alltid vært uvitende og ufordragelige. Og usaklige. Dere mangler respekt for andre folks arbeid. Det har ofte hendt jeg har tenkt: “Gjør det bedre sjøl da, hvis dere er så jævla smarte. Gjør det bedre sjøl.” Det begynner å bli pinlig. Såvidt oss bekjent skrev Tore Olsen aldri et pent ord om verken Sverre Sæverud eller musikken hans. — Skal vi snakke litt om mat? foreslår vi. — Ja, faen, mat... Han blir sittende og stirre på et punkt tusen mil unna. — Det hender... ja, det hender at jeg bare har helt fordømt lyst på lungemos. Kan ikke forklare hvorfor, annet enn med at lungemos er noe som ikke fins lenger. Dersom jeg fikk det, tror jeg det hadde blitt et antiklimaks. — Nostalgi? foreslår vi. — Nei, det er mer trass, sier han og ler. — Jeg orker ikke å være så jævlig kul. Jo, kanskje det er nostalgi likevel. Jeg ønsker meg tilbake til den tida da Norge var et dårlig land, før vi fant ut at vi var best i verden til alt mulig. Det var bedre å leve her da. — Også matmessig? — Javisst. Du må huske at dengang jeg begynte å turnere var pizza og pommes frites noe som bare var å få i Oslo. Folk åt ikke spaghetti engang. Så man fikk alminnelig, kjedelig norsk mat — svinekoteletter med surkål og sprengt torsk med kokte gulrøtter. Mat man ble mett av og ikke trengte NTH for å få i seg. Så kom velstanden, og maten ble omtrent uspiselig. I dag kan du sitte i Vesterålen og se torsken sprelle ute i fjorden, men på menyen er det fem forskjellige pizzaer og en lasagne som smaker gummi. — Du mener ikke at innvandrerne har hatt med seg noe positivt? Sverre lyner med øynene. — Det er vel ingen som har sagt eller sunget så mye pent om innvandrere som jeg. Men det er ikke så enkelt at man bare kan sitte på indisk restaurant og proppe seg med solidaritet. Sannheten er at når det lukter for mye hvitløk i oppgangen, synker taksten på leilighetene. Åtti prosent av alle mennesker i Norge liker ikke hvitløk. Og dere i BEAT skulle ha dem til å like Jane´s Addiction, ha-ha. Det er igrunn en god parallell, synes jeg. Det lukter ikke hvitløk fra kjøkkenet til Sverre nå. Det lukter Øst-Europa. Fårikålen er klar og havner på fat i digre grå kladaser. Det viser seg at Sverre har glemt å koke poteter til, men som han sier: “Poteter har du vel tross alt smakt før?” Fårekjøttet er seigt og kålen slimete, det er urimelig mye salt i maten, Sverre later som ingenting og bærer fram nye øl fra et tilsynelatende utømmelig lager. Vi spiser i en taushet som fra en tidlig Wam & Vennerød-film, en taushet som trygler om å bli brutt av ukvemsord og bitre personlige oppgjør. Men den eneste lyden er Sverres flåsing og slurping. Det er som det skal gjøre litt vondt. — Den er selvfølgelig enda bedre dagen etter, sier han omsider. Vi får påfyll uten å ha bedt om det, og Sverre peker ironisk på pepperkornene vi legger til side på tallerkenen. “Jeg pleier å spise dem,” sier han. Plutselig erklærer han at prøvelsene er over og at det nå er tid for dessert. Denne er minimalistisk og internasjonal; konjakk (en utsøkt Bisquit XO som Sverre heller opp i minst like generøse porsjoner som fårikålen) og kaffe. Så slår det rocklegenden at anledningen er eksepsjonelt festlig, så han tusler ut til humidoren i stua og henter to havanasigarer. Romeo y Julieta. Fotografen får ingen. Sverre har ikke noe usnakket med fotografer. — Bare på en betingelse, sier Sverre. — Dersom du bruker ordene “høy sigarføring” i artikkelen din, kommer jeg personlig hjem til deg og kaldkvæler deg. OK? Det er i orden, sier vi. — Fint. Skål for BEAT da, sier Sverre og ser direkte ondskapsfull ut. Sverre Sæveruds fårikålfest 2—2 1/2 kg lammekjøtt med slintrer, bein og hinner 1 stort kålhode, ca 1 1/2 kg 1 neve svarte pepperkorn mye salt 1 flaske Ringnes pilsnerøl 1 klatt smør 2 spskj hvetemel (glemmes) poteter (glemmes) Hakk kålen, ikke for fint, og skjær ut roten. Skjær kjøttet i rimelige biter, men husk å få med alt av bein og brusk for smakens skyld. Legg en smørklatt nederst i en stor gryte og legg kål og kjøtt lagvis. Dryss salt, pepperkorn og eventuelt hvetemel mellom lagene. Hell over 1 flaske pils og ca 1 l kokende vann. Kok det hele i minimum to timer, til kjøtt og kål er mørt. Fyll på mer vann dersom det koker inn. Server med nykokte poteter og mengder av øl.